Jepp, det er den tiden igjen. Før fett og snop skal fortæres, gaver pakkes opp med varierende grad av genuin glede og verden seiler avgårde i hvilepuls, er det på tide å gjøre opp status.
Fremover mot jul vil vi i P3 Musikk gjøre vårt ytterste for å oppsummere musikkårets opp- og nedturer, både i form av ymse kåringer og individuelle lister.
Listen er utarbeidet av representanter for det store musikkmiljøet i P3, fra nettmedarbeidere og musikkprodusenter til medarbeidere i de ulike musikkprogrammene på radio. Vi håper den faller i smak.
Les også: Årets beste norske plater
Les også: Årets beste (internasjonale) låter
Les også: Årets beste norske låter
Hør i Spotify: Årets beste låter
Hør i Spotify: Årets beste norske låter
1. Frank Ocean – Channel ORANGE 
Han toppet fjorårets albumliste her på huset også, Frank Ocean. Men det er først med sitt «ordentlige» debutalbum, Channel Orange, at den 25 år gamle r&b-visjonæren har fått oppmerksomheten han fortjener. De både hyperreferensielle og innovative melodiene og produksjonene er én ting – de sprenger tradisjonen innenfra, så å si. Men det er i kombinasjon med Oceans nådeløse, selvutleverende og vondvakre tekster at dette uttrykket antar magiske proporsjoner. Som en leser skrev i kommentarfeltet: «Dette er Den Store Amerikanske Romanen i kaleidoskopisk albumformat». Vi sier oss enige – og gråter fortsatt en skvett over at han avbrøt Øya-konserten etter kun fire låter.
Anmeldelse: Sankt Frank (5/6)
«Pyramids»:
http://youtu.be/s26qTrH2atA
2. Tame Impala – Lonerism 
Lonerism. Tygg litt forsiktig på ordet. Det kan virke som om Tame Impala-låtskriver Kevin Parker prøver å dyrke en ny idealisme hvor det å være mutters alene her i verden er noe å strebe etter. Og jo, at Parker har brukt mye tid alene har båret frukter – albumet er psykedelisk rock omtrent så intrikat og lekent som man kan forvente av noen, men begrepet Lonerism handler minst like mye om frontmannens betente følelse av å være forlatt av verden. Du kan ikke slå feil med denne under juleedelgrana; dette burde varme ørene til den sløve fetteren din like mye som den gamle prognissen av en onkel du har – eller alle med sansen for umiddelbar, men eksperimenterende popmusikk.
Anmeldelse: Ensomt på toppen (6/6)
«Feels like we only go backwards»:
3. Kendrick Lamar – good kid, m.A.A.d city 
At det er rapmonsteret Kendrick Lamar som ga ut årets rapskive føles litt tilfeldig. Som en del av Black Hippy, det viktigste og beste rapkollektivet akkurat nå, er det flere fra gjengen som kunne ha levert den. good kid, m.A.A.d city er uansett noe så sjeldent et vellykket konseptalbum, hvor vi får innblikk i Compton-mannens livserfaringer. Det trekkes paralleller Outkasts tidligere arbeider, hvilket for så vidt er en plausibel sammenligning. Lamar selv er et gudbenåda raptalent som omsetter det han har på hjertet med glans.
Anmeldelse: Kontroll i Compton (5/6)
«Swimming Pools (Drank)»:
4. Miguel – Kaleidoscope Dream 
2012 er ikke bare et av de beste r&b-årene noensinne. Det er også det året hvor r&b banker rap ned i støvlene. Miguels Kaleidoscope Dream stikker seg imidlertid ut blant årets mange solide mjuke bidrag. Albumet speiler en mann med utrøstelig damebegjær, uten at han noensinne blir klagete. Dette er et melodiøst knallalbum fra Miguel, som viser en tydeligere elektronikatilnærming i denne omgang enn tidligere.
Anmeldelse: Drømmefangeren (5/6)
«Adorn»:
5. Cloud Nothings – Attack on Memory 
Cloud Nothings er enmannsprosjektet til Cleveland-artisten Dylan Baldi. Attack On Memory er hans tredje album på to år, og med legendariske Steve Albini som produsent har han skapt et mørkt indiemonster av en plate. Låtene veksler fra det kjappe og fengende til det seige og repeterende – i ordenes beste betydning. Skingrende vokal og gitar, fuzz og intens trommelyd sammen med tekstlinjer som ”I miss you cause I like damage/I need something I can hurt” gjør albumet både brutalt ærlig og fantastisk befriende. Samtidig som det er dystert føles Attack On Memory overraskende livsbejaende – og det er den kontrasten som gjør dette til et av årets beste album.
Anmeldelse: Full klaff for fuzzangrep (6/6)
«No Future/No Past»:
6. Polica – Give You The Ghost 
Hvis man skal trekke linjer nå på slutten av året (og det skal man jo), så blir det stadig tydeligere at hvite indiemusikere blir en stadig mer betydelig del av R&B-sjangeren. Brødrene i inc. og How To Dress Well gjør det gjennom blek og minimalistiske elektroniske produksjoner, mens kvartetten Polica (flere med bakgrunn fra Bon Iver) setter det du tenker om autotune og sensuell funk på hodet. Flinkt er det, jo visst, men først og fremst: Hjertevarmt og mykt som fløyel.
Anmeldelse: Spøkelse i sjelen (5/6)
«Wandering Star»:
7. Father John Misty – Fear Fun 
I ørkenen av bekjennelseskåte og selvmedlidende singer-songwriter fortoner Father John Misty seg som en frodig oase. Joshua Tillmann – tidligere kjent fra Fleet Foxes og som soloartisten J. Tillmann – står for årets heftigste musikalske roadmovie, med lyriske linjer tilbake til storheter som Randy Newman og Harry Nilsson. En tekstlinje som «pour me another drink/ and punch me in the face/ you can call me Nancy» oppsummerer noe av uvørenheten og galskapen som preger denne skakke og barokke ferden gjennom den amerikanske festkysten.
«Nancy From Now On»:
8. Cat Power – Sun 
Da ”Ruin” traff internett i juni, ble det klart at vi kunne regne med Cat Power også i år – om enn i annen drakt enn tidligere. På sine to siste album dyrket hun organisk soul – men på Sun har Chan Marshall tatt flere nye, kledelige grep. Elektronikken har gjort sitt inntog, synthen dominerer og låtene er råere og skarpere enn tidligere. Hovedpersonen selv lyder eksentrisk og inspirert – og i tillegg til nevnte ”Ruin” er ”Cherokee” og ”Manhattan” soleklare høydepunkt.
Anmeldelse: Sol i hjertet (5/6)
«Cherokee»:
9. Twin Shadow – Confess 
George Lewis Jr. platedebuterte som Twin Shadow med forfriskende Forget i chillwavens gullår 2010. Mange fans og to år senere har han modnet som låtskriver. Årets perle av et album låter mer poporientert, både i form av mer polert produksjon og mer utadvendte låter, men fortsatt med åttitallsnostalgien og den deilige croonervokalen som varemerke. Confess er inspirert av en motorsykkelulykke Lewis overlevde, og låter sjelfylt, levende og inderlig. De drøyt 40 minuttene innbyr til dansing, klining og en følelsesmessig reise fra grining til eufori. Lewis jr. har tilført popåret 2012 varme og sjarm – det er bare å glede seg til fortsettelsen.
Anmeldelse: Dansing i mørket (5/6)
«Five seconds»:
10. Goat – World Music 
Det er vanskelig å si om det var en tilfeldighet eller skjebnens inngripen, men samme uke som vår mann Marius Asp kommenterte at ”verdensmusikken er overmoden for den historiske gravplassen” albumdebuterte de maskerte svenskene i Goat med World Music. Skiva er nemlig verdensmusikk – og bittelitt til. Forestill deg en psykotisk og hemningsløs kulturtante proppet full av psykedeliske stoffer og besatt av demoner mens hun jamrer med til nigerianske rytmer. Og så låter det så latterlig groovy, da.
«Run To Your Mama»:
11. Alt-J – An Awesome Wave 
Det er et par barrierer man må forsere når det gjelder denne albumdebuterende Cambridge-kvartetten. Først og fremst det hotkey-baserte bandnavnet, men også Joe Newmans særdeles egenartede vokal, som krever noen runder før man innser at det er et perfekt bindeledd for An Awesome Waves ellers svært mangslungne innhold. Med årets mest innholdsrike produksjon, innovative beats, hjerteskjærende refreng og en alltid tilstedeværende følelse av kreativ uro er kunststudentene (en annen barriere) blant 2012s spenstigste debutanter.
«Tessellate»:
12. Jessie Ware – Devotion 
Målt opp mot den samlede prduksjonen av britisk smooth jazz/R&B fra nittitallet, beviste en barføtt Jessie Ware at hun sto støtt på sjangerens høyeste tinder under Øyafestivalen i sommer. Debutalbumet Devotion viser fram en enormt sjarmerende silkestemme som aldri truer med drukne i de sfæriske produksjonene. Hennes musikkvideoer – især «Runnning» – er intet annet enn stilistisk perfeksjon.
Anmeldelse: Inn i varmen (5/6)
«Running»:
13. Japandroids – Celebration Rock 
Tittelen sier det meste: Rockefeiring! Et sted mellom arbeiderrocken til Gaslight Anthem og den skammelig undervurderte punken til The Loved Ones finner du bandet som tonesatte det mange av oss følte i 2012: En rar blanding av urolighet og tilfredshet. Duoen Japandroids leverer både i bøtte og i spann. Rett på døren din. Allsangvennlig uten å bli bondsk. Støyende uten å bli introvert. Stort uten å være polert. Trommer, vokal, gitar. Drit i bassen. Kjør oss opp!
«The House That Heaven Built»:
14. Converge – All We Love We Leave Behind 
Converge har fått mer oppmerksomhet her i Norge for å huse Kvelertak-produsent Kurt Ballou enn for musikken sin de siste månedene, men leverte sin mest lyttervennlige plate så langt i løpet av 2012. Converge har tidligere føltes som et karatespark mot trommehinnen med sin ville skriking og sine forvirrende musikalske ingredienser. Det har de fått mange fans for, men med All We Love We Leave Behind roet de seg gledelig nok en smule. Det låter fremdeles knallhardt, men litt enklere å forstå denne gangen. Lyden av alt sinnet i hele verden, samlet på ett sted.
«Aimless Arrow»:
15. Purity Ring – Shrines 
Hadde man fjernet den pikeaktige vokalen til Megan James, hadde debutalbumet til den kanadiske duoen Purity Ring kunnet slippe unna som beats til en semibloggete rapper. Men sammen med Megan James og hennes barnlige, men marerittaktige tekster om lunger, hud, hodeskaller og alle slags kroppsdeler, blir Purity Ring til popmusikk så futuristisk at man lett kan føle seg gammel. På en annen side er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av melodier som dette.
Anmeldelse: Fremtiden er nå (5/6)
«Fineshrine»:
16. Neneh Cherry & The Thing – The Cherry Thing 
Alle som har tatt seg i å savne Neneh Cherry de siste par tiårene – og de finnes det en del av – fikk årets julegave tidlig i år. The Cherry Thing, et samarbeid mellom den svenske sangeren, rapperen og låtskriveren og den svensk-norske frijazztrioen The Thing, er nemlig noe så sjeldent som en fusjon mellom jazz, rock og støymusikk der helheten overskygger de i utgangspunktet briljante komponentene. Her covres The Stooges, Suicide, Ornette Coleman og pappa Don Cherry med samme selvfølgelighet, og de to originallåtene slår også gnister. Mer av dette, takk!
Anmeldelse: Sexy beist (6/6)
«Accordion»:
17. G.O.O.D Music – Cruel Summer 
Over tjuetalls artister bidrar på Kanye Wests labelalbum. Flere kokker, flere drittlåter? Historisk sett er jo det tilfellet, men dette ble merkelig nok en av årets beste rapskiver. Hiphopens største ego lar produsentene og disiplene kjøre sitt eget løp, selv om Kanyes tilstedeværelse er markant. Idiotisk grandiost, med en herlig vi-er-best-holdning: Cruel Summer noe av det mest vellydende vi har fått servert i løpet i 2012.
Anmeldelse: Disiplene leverer (5/6)
«Clique»:
http://youtu.be/acGWtQ5d5jI
18. Calexico – Algiers
Det er lett å ta den Arizona-baserte duoen Calexico for gitt – Joey Burns og John Convertino har tross alt gitt ut kvalitetsmusikk med røtter i grenselandet mellom California og Mexico i 15 år nå. Men Algiers stikker seg ut som en av de flotteste og mest låtsterke øyeblikkene i bandets katalog. Country, pop folk, latin og lette anstrøk av innspillingssted New Orleans’ musikalske tradisjon – Calexico fikser alt de prøver på.
«Splitter»:
19. The Weeknd – Trilogy 
Trilogien til Abel Tesfaye ble riktignok spredd utover fjoråret, men ble blåst liv i med reutgivelse i år. House of Balloons, Thursday og Echoes of Silence er kaldhjerta rohypnol-r&b hvor stilen er like viktig som musikken. Melankolsk, kjølig, emosjonell og veldig lavmælt – kanadieren er best på sitt felt. Alle kontemporære r&b-artister med respekt for seg sjøl bør ta en prat med ham.
«Rolling Stone»:
20. Michael Kiwanuka – Home Again 
Michael Kiwanuka ble spådd å være en av de mest spennende debutantene i 2012, og skuffet ikke. I mars spilte han en nydelig, intim P3Sessions på Pigalle i Oslo, og få dager etter kom albumet Home Again. Han forvalter arven fra både gospel, soul og folk, og albumet føles som en god bamseklem på vonde og kalde dager. Åpningslåta ”Tell Me A Tale” er albumets sterkeste, og kler Kiwanukas følelsesladde stemme og det retro lydbildet på ypperlig vis.
«Home Again»:
Hva er din favorittplate fra 2012? Legg gjerne igjen din mening i kommentarfeltet.
