PÅ NETFLIX: «Baby Reindeer» er en stalker-historie som blander sort situasjonskomikk, traumatiske opplevelser og elementer fra den psykologiske thrilleren.
ANMELDELSE: Civil War – Ofrer et meningsfullt budskap
Serieskaper, og hovedrolleinnehaver, Richard Gadd har brukt egne opplevelser som utgangspunkt for historien om en ung komiker som blir forfulgt av en kvinne. Den skotske komikeren storspiller i en fiktiv utgave av seg selv, og leverer et selvutleverende og sårbart portrett som er både vondt, vakkert og vittig.
Serien oppleves gjennomført personlig i stil, metagrep og toneleier. Den smeller i mellomgulvet med opprivende overgrepsscener og hardtslående erkjennelser, og Gadd skildrer det hele med bekmørke skråblikk og en rå ærlighet som virkelig gjør at serien setter kloa i publikum.
Det er også en problematisk serie, der de selvbiografiske elementene, og plasseringen på en internasjonal strømmetjeneste som Netflix, skaper store etiske utfordringer rundt publikums nådeløse nysgjerrighet i jakten på båndene til virkeligheten.
Bare en kopp med te
Den unge komikeren Donny Dunn (Richard Gadd) jobber som bartender i London for å få endene til å møtes. Og det er bak baren han står da han møter advokaten Martha Scott (Jessica Gunning).
Hun har ikke penger. Han synes synd på henne og spanderer en kopp te. Hun mistolker den gode gjerningen, og legger veldig mye mer inn i forholdet deres. Og så eskalerer det.
Gadd er ubehagelig god til å vise frem situasjoner som eskalerer på grunn av misforståelser, manipulasjoner, konfliktskyhet og gleden av å bli sett. Og han er uredd når han utover i serien utforsker nyansene i rollefigurenes ansvar og konsekvensene overgrep kan ha for nye relasjoner Det pirkes også nysgjerrig i hvordan egeninteresse og behov for oppmerksomhet kan få oss mennesker ut på glattisen.
ANMELDELSE: Shōgun – en av vårens store serieattraksjoner
Spennet mellom mørk komedie, dirrende psykologisk thriller, rørende kjærlighet og brutale hendelser gir serien et spenn som tøyer strikken mellom toneskiftene. Men med hovedpersonens tydelige fortellerstemme, hans selvutleverende stil og en røff britisk komedietradisjon å lene seg på, så lykkes serien med å være både morsom, skarp og dønn oppriktig.
Glad episodeinndelingen gir meg pauser
Selv om Netflix-modellen innbyr til å se serier i et jafs, var jeg veldig glad for TV-seriens iboende episodepauser da jeg så «Baby Reindeer».
Jeg trengte luft for å fordøye de mange sterke inntrykkene serien serverer. Og spesielt episode fire blir stående igjen som en egen kruttsterk kortfilm i midten av Donny Dunns historie, som virkelig utnytter serieformatets muligheter til å dyrke en sentral histories egenart.
Men over sju episoder synes jeg også enkelte av de gjennomgående fortellergrepene, med fortellerstemme, montasjer og gjentagelser, blir noe omstendelige. Gadd gjør smart bruk av repetisjoner for å skildre mønstrene rollefigurene blir fanget i, men i en serie som krever så sterk tilkobling fra publikum, så oppleves det tidvis som fyllmasse.
De små innvendingene tar ikke noe bort fra kraften i Gadds historie om Donny og Martha. Og i krysningen av lavmælt indiefilmestetikk, hverdagsgrå miljøskildringer, Mike Leigh-inspirert «outsider»-realisme og småsær humor, har «Baby Reindeer» funnet seg et uttrykk som løfter seriens medmenneskelighet og samtidig tåler vekten av historiens alvor.
«Baby Reindeer» er ute på Netflix. Anmeldelsen er basert på alle 7 episodene.
