Munnharpe ljomer veggimellom. Ut fra høyttaleren strømmer en sang om spekesild og Ola, sønn av Tor, som klistrer seg på hjernen fortere enn du får sagt fele.
Med taktfaste steg danser Birgit Haukås (25) trinnene folk før henne har danset siden middelalderen, trolig lenger.
Men det er ikke bare dans og musikk som fyller rommet. Dette er en kulturarv som er avhengig av at noen holder den i live.
Hvordan får man til det i en verden der så mye skal fornyes hele tiden?
Ble lurt inn
I oppveksten kunne ikke Birgit brydd seg mindre om musikken faren hennes hørte på. At hun skulle starte med folkedans, var derfor ingen selvfølge.
– Jeg ble faktisk lurt litt inn i miljøet av ei venninne.
Birgit ble overbevist om å bli med på en dansesamling på hjemstedet sitt, Tinn i Telemark, da hun var femten. Venninna sa det var fordi det var mangel på jenter.
– Det var jo bare tull. Det var masse jenter der, ler Birgit.
Men dette treffet skulle bli starten på noe oppslukende. Og herfra gikk det fort.
Birgit ble med i den etablerte dansegruppa Tinndølan, hvor de fleste allerede var dyktige og erfarne folkedansere.
– Man lærer fortere når man får danse med mange som kan mye fra før. Det var skikkelig gøy.
Birgit syns folkedans er fint fordi det er noe alle kan få til med kroppen og forutsetningene man har.
– Man trenger ikke å ta de største triksene, gå i spagaten eller løpe flere mil. Kondisen har ikke så mye å si.
Men dansingen var ikke nok for Birgit. Kun ett år etter sitt livs første dansetreff ble hun sulten på en ny utfordring.
Landet delt i to
Når Birgit danset, var det stort sett til hardingfele. Men nå ville hun gå fra bare å danse til musikken til å spille selv.
– Det er jo et vanskelig instrument. Man må jobbe litt for å skjønne det og bli god på det.
En hardingfele som ikke hadde gitt lyd fra seg siden hennes grandonkel døde, var nå hennes.
– Jeg øvde fem timer om dagen, for jeg ville virkelig få det til, forteller Birgit.
De ulike norske folkedansene danner et slags identitetskart, forklarer Birgit.
Det er nettopp fela som viser et tydelig skille i folkedansen.
Ifra Gudbrandsdalen og nordover er det flatfela som dominerer, og sør for Gudbrandsdalen er det hardingfela som blir brukt.
– Man kan egentlig sammenligne det litt med dialekter i språket. Vi sier at det går et skille i Norge, som veldig grovt sett deler landet inn i to.
Da er det en forskjell på oppbyggingen av musikken og dermed også dansen.
Men for mange er ikke folkedans noe man danser daglig. Hvordan overlever den, egentlig?
Utfordrer normene
– Man kan sette det litt på spissen og si at generelt er alle folkedansene rødlista, fordi det er så få, sett i det store bildet, som kjenner til feltet vårt, sier Birgit.
Men slik som mye annet i samfunnet er også folkedansen i utvikling.
Men nå kan det se ut til at på samme måte som sykollektivet Fæbrik har skapt mulighetsrom i festdraktmiljøet, er det også blitt mer vanlig å utfordre normene innenfor folkedansen.
For eksempel var det tidligere ikke så vanlig å danse danser fra steder man ikke var fra selv.
Birgit opplever at dette er blitt vanligere i folkedansmiljøet. Selv danser hun blant annet tinnspringar og tinngangar fra hjemkommunen Tinn, men også pols fra Røros.
– De som syns det er gøy, burde få lov til å drive med det.
Birgit syns det er artig å drive med mye forskjellig innenfor folkedansen. Men hun føler også på et ansvar for å videreføre tradisjonene fra sitt eget hjemsted.
– Det må tilpasses samtiden for at det skal kunne overleve.
Å ha dansepartner av samme kjønn er også blitt mer og mer vanlig.
– Det som er fint med det vi driver med, er at det går an å utvikle.
– Vi prøver å holde det i live
Nå er Birgit rådgiver på Senter for folkemusikk og folkedans i Trondheim. Her jobber hun og kollegaene hennes for at folkemusikken og folkedansen ikke skal forsvinne.
– Mange sier: «Blir det en museumsgjenstand, kan det daue.» Vi prøver å holde det i live hele tiden.
Inne på senteret kan man finne rad på rad med ringpermer av dokumenter og DVD-er. Det finnes også gamle filmruller og VHS-kassetter, som er i en digitaliseringsprosess.
– Den samlingen har vi i arkivet her i dag. Der er det mye gull.
Grunnleggeren av Norsk senter for folkemusikk og folkedans, Egil Bakka, reiste rundt i hele Norge og gjorde opptak av folkemusikk og ulike dansetradisjoner.
– Hvis ikke han hadde gjort det, er det mye som hadde gått tapt, forteller Birgit.
Stadig kommer det forespørsler fra folk som vil komme og se disse opptakene.
Det kan være på grunn av interesse for tradisjonen eller et ønske om å se en avdød slektning.
For utenforstående kan det være lett å anta at folkedansen forblir nettopp der: på en DVD i en arkivhylle et sted.
Men å ha folkedansen på DVD er ikke nok til faktisk å ta vare på den.
– Uten det frivillige ville alt stupt
Folkedansen er avhengig av menneskemøter for å leve videre. Nettopp derfor er den sårbar. Birgit forklarer at det er typisk at de eldre lærer videre til de yngre.
– Det bringer generasjoner sammen.
Senteret Birgit jobber på, har stadig prosjekter for å tilrettelegge for videreføring av lokale dansetradisjoner. De samarbeider med folk på kulturhus og grendehus rundt om i landet.
Det kan være ildsjeler som Gunnar Rødal, som har lært bort folkedans til over 200 000 stykker.
– Uten det frivillige ville alt stupt, sier Birgit.
Det er altså tilsynelatende mange som interesserer seg for det. Men i 2011 kunne NRK melde at folkedansen var utrydningstruet.
Så hvordan står det egentlig til med folkedansen nå?
Ikke bare etterspurt av seniorer
Verken Norsk senter for folkemusikk og folkedans eller Statistisk sentralbyrå har statistikk på hvor mange som driver med folkedans i Norge i dag.
Under Landskappleiken i 2023 var det 724 deltakere i dans, opplyser Sina Myhr, rådgiver i Folkorg. Hun legger til at det ikke tilsier 724 unike personer, da noen har deltatt flere ganger. Det kan for eksempel være at noen både konkurrerte individuelt og som del av en lagkonkurranse.
Birgit påpeker at tallene fra Landskappleiken heller ikke reflekterer hvor mange som driver med folkedans totalt i Norge, da de aller fleste danser i settinger utenom konkurranse.
Tross mangel på tall, er det ikke håpløst, skal man tro Birgit. Hun treffer mange unge i folkedansmiljøet.
– Jeg synes det står bra til med folkedansen i Norge i dag.
Det samme forteller Sina Myhr fra Folkorg om:
– Vi opplever at folkedans ikke bare er for seniorer. Det er mange gode dansemiljø for barn, unge og unge voksne rundt omkring i landet.
Sina forteller om god deltakelse blant unge i ulike folkedanskonkurranser, og at det settes opp mange forestillinger med folkedans landet rundt.
Både Birgit og Sina nevner at folkedansere er blitt så etterspurt at det høsten 2024 starter et nytt folkedansstudie på Universitetet i Sørøst-Norge.
Og det er ikke bare på grendehus og kulturskoler at håpet lever. På tjukkeste Grünerløkka i Oslo skjer det nemlig noe gøy.
I et kjellerlokale i hovedstaden et sted …
Omtrent en gang i måneden er det svett stemning med tradisjonsmusikk og røde strobelys på Riksscenen i Oslo.
Konseptet kalles Tuvas Blodklubb og er en nattklubb med konserter og DJ-er, som bare spiller norsk folkemusikk.
Initiativtaker er Tuva Syvertsen, for de fleste mest kjent som frontfigur i bandet Valkyrien Allstars.
Desto smalere folkemusikken ble, desto flere dukket opp på klubbkveldene, fortalte Tuva selv til NRK i fjor. De oppmøtte danser folkedans, og andre ting.
Overvekten av blodklubbmedlemmene er unge:
Se hele «Trollstemt» i NRK TV!
Kunnskap ikke mange sitter på
Fremtidsutsiktene er altså lovende for folkedansen. Men for Birgit og kollegaene vil jobben med å holde den levende være kontinuerlig.
– Det kan alltid bli bedre. Vi vil alltid ha med flere, sier Birgit.
For henne handler det om tradisjonsbevaring.
– Det vi prøver å si til dem som lurer på om de skal utdanne seg innenfor dette, er: Det er kunnskap som ikke så mange sitter på lenger, og som blir viktigere.
Birgit mener at en bit av hvor vi kommer fra vil gå tapt hvis folkedansen ikke føres videre.
– Vi mister all moroa og tradisjoner som har røtter til langt tilbake i tid. Det er arven vår, identiteten vår. Vi har et ansvar for å bringe det videre.
Stillbilder: Astri Aspen (fotograf), Morten Skogly (redigerer), NRK P3
Video: Fra NRK-dokumentarserien «Trollstemt»
MER SOM DETTE:
