Årets Spellemann-vinner i den noe vage klassen «indie», Thea Hjelmeland, ga ut en perle av et album i fjor. Solar Plexus består av elleve bevegende låter som manes frem ved hjelp av beskjeden instrumentering og Hjelmelands vokal, som er både sår og sterk. De vakre poplåtene er vanskelige å klassifisere; de har elementer av både folk, jazz og avantgarde.
Live får materialet en ekstra dimensjon. Hjelmeland har en helt spesiell tilstedeværelse i musikken. Hun har en stoisk ro, og fremfører musikken med en hypnotiserende tiltrekningskraft. Låtene får tid og rom til å utfolde seg, og det er fort gjort å glemme alt som måtte foregå utenfor det mørke teltet.
Enkelte av låtene gjøres i nye versjoner denne tidlige torsdagskvelden. Den lange, basstunge versjonen av «Your Well», og en kjappere, klubbete versjon av «Nylons» blir stående blant høydpunktene. Det samme gjør «Breathe», med sin muntre melodi og bekmørke tekst, og vakre «Querte», som har vers på både engelsk, fransk og nynorsk.
Som vokalist er Hjelmeland enestående. Hun beveger seg sømløst fra det transparente til det kraftfulle, uten å bomme på en tone.
«Dette er drømmen min», sier Hjelmeland flere ganger fra scenen – med henvisning til det å spille på Øyafestivalen. De glade, takknemlige utbruddene mellom låtene oppleves like ektefølte som følelsene hun formidler i materialet. Musikken treffer rett i følelsesregisteret; klump i halsen og gåsehud er naturlige reaksjoner.
I løpet av de femti minuttene konserten varer, mister Hjelmeland grepet om publikum kun en gang. Det er under et langt vokalarrangement mot slutten av konserten. Det viser nok en gang hvilken begavet vokalist hun er, men gjør at oppmerksomheten sporer av. Allikevel er det høyst fortjent at drømmen om Øya gikk i oppfyllelse.
Trine Aandahl
