Robbie Williams - Bodies (singel)

Dvask kropp

Robbie Williams: Bodies (singel) [EMI] Robbie Williams nye radiosingel har premiere i dag.  Uten at han framstår som noen hærfører for «The British Invasion», av den grunn. Det var lite baluba da Robbie ga ut den urbanorienterte og forferdelig flaue Rudebox i 2006. Ryktene ville ha det til at det derfor skulle bli Take That […]

Robbie Williams: Bodies (singel)

[EMI]

terning3

robbiewilliams_bodies_realitykilledthevideostarpromopic1

Robbie Williams nye radiosingel har premiere i dag.  Uten at han framstår som noen hærfører for «The British Invasion», av den grunn.

Det var lite baluba da Robbie ga ut den urbanorienterte og forferdelig flaue Rudebox i 2006. Ryktene ville ha det til at det derfor skulle bli Take That for alle penga, men vi venter fortsatt på en helstøpt gjenforening. Robbie forsøker i stedet å blåse liv i den ballongen som fikk alt fra  tenåringshjerter til Rock Republic bukser til å revne tidlig på 2000-tallet. Trolig er det ønsket om å slå gjennom over den store dammen som fortsatt leder ham.
Men er det liv laga The British Invasion anno 2009? Neppe. I hvert fall ikke med Robbie som hærfører.

80-tallshelten Trevor Horn har produsert det som må kunne defineres som en noe sprikende affære. ”Bodies” åpner med sakral sang, for så å dra oss inn i et vers som sender tankene til en furten Ian Brown eller en Morten Abel i Birmingham. Refrenget er definitivt låtas styrke, her er Williams der vi vil ha ham – i Angel-land, med en gitarvegg i ryggen og melodisk kraftsang. Om det snart vil foreligge en radioedit vites ikke, men det døve korsangpartiet midtveis i låta bør eventuelt skrelles helt vekk. Det tilfører ikke noe mer enn et dødpunkt.

”Bodies” treffer ganske godt i kjølvannet av Jackos død. Trevor Horn har nemlig produksjonsmessig kommet opp med noe som kunne vært å finne på legendens album HIStory. Likevel bærer låta preg av å ville litt for mye på en gang, og mister med det essensen i grunnlaget for Williams  tidligere storhet – nemlig  den enkle og nynnbare poplåta; servert med selvsikkerhet og ung patos.

Mats Borch Bugge