The Cure: 4:13 Dream
[Fiction/Universal]
The Cure er seg selv like, på godt og vondt.
4:13 Dream, The Cures trettende studioalbum, begynner riktig lovende – den episke, svevende åpningslåten «Underneath The Stars» samler kvalitetene som med rette har gjort Robert Smith til et ikon for depressivt anlagte drømmere verden over, og føles samtidig underlig tidsriktig, der den murrer avgårde i nabolaget M83 beslagla tidligere i år med fabelaktige Saturdays=Youth.
«Underneath The Stars»:
Derfra går det uunngåelig nedover, selv om førstesingelen «The Only One», «The Perfect Boy» og «Sleep When I’m Dead» (opprinnelig skrevet for Head On The Door fra 1985) er tre poengterte eksempler på at popspøkelsene fortsatt romsterer rundt på Smiths roteloft, 16 år etter bandets forrige store hit («Friday I’m In Love»). Ekko av gammel storhet, javisst, men samtidig befriende egenartet og nærmest barnslig standhaftig.
«The Perfect Boy»:
[youtube 2O1bWiyJqbo]
Det er langt vanskeligere å svelge at det aldrende fugleskremselet velger å ty til banale tekstgrep som «I won’t try to bring you down about my suicide«, og dermed for alvor krysser den vagt opptegnede grensen mellom genialitet og idioti han så ofte har vinglet langs. Mot slutten av skiva viker også den nevnte, nyfunne popteften for en aggresjon som mangler retning og rot i den gode melodien, og dermed trekkes helhetsinntrykket ytterligere ned.
Javisst: The Cure var bedre før. Naturligvis. 4:13 Dream illustrerer like fullt at det er mulig å holde drømmen levende, tross flisete tupper og utflytende leppestift.
Marius Asp
