The Killers, Hovescenen
Killers gjorde midtsommerkvelden magisk og festivalstemningen komplett.
Det er ikke mer enn sju år siden The Killers ble et band. Det er fem år siden de ga ut sitt første album. Det er ni måneder siden de ga ut sin hittil største hit. I en verden full av classic rock, retrobaserte festivaler og schlägere fra de fire siste tiår (dvs 80-tallet) er The Killers her og nå. De er 2000-tallets egne stjerner, lyden av de siste fem åra, bandet som pensler samtiden kulørt og attraktiv, og som får Hove-sletta til å eksplodere i en fest farlig nær det komplette.
Stuart Price, danseprodusenten som gjorde underverker med Madonna på hennes ”Confessions on a Dance Floor”-album og som fikk fjorårets Killers-singel ”Human” til å høres ut som en million dollar, er definitivt ikke med når Brandon Flowers og co entrer Hovescenen noen minutter over halv elleve tirsdag kveld. Det er rockebandet Killers som stiger fram i den skarpe norske sommerluften med nettopp ”Human”. Det låter nakent og overraskende ærlig, hvis det er lov å bruke et så tynnslitt ord, til å være et band som har bygd sin suksess på det gjennomproduserte. ”Human” dunkes ut med en kombinasjon av menneskelig nerve, energisk treffsikkerhet og selvsikker storhet som er få band forunt.
Derfra og ut renner det ut en hitrekke som bare Coldplay blant dette tiårets band kan matche. Joda, det er klisjeer, det er sødme, det er bekreftelse. Men det er først og fremst rock med mytiske kvaliteter, rock egnet til å avføde en million drømmer. Brandon Flowers har, som alle store rockforførere, beina på scenegulvet og blikket mot himmelen. ”And I’m on my knees, looking for the answer”
Patosfylt poet, rakrygget frontmann og predikant med mørke undertoner. Brandon Flowers er utvilsomt dette showets store stjerne og drivkraft. Mormoner-sønnen har sin selvfølgelige prekestol bak den glinsende K’n. Men han framstår først og fremst som en utrolig sterk vokalist. Men så får han da også uvanlig god hjelp av 10 000 norske venner på ”Somebody Told Me”, ”For Reasons Unknown”, ”Spaceman”, ”Read My Mind” og ”Mr Brightside”. Bare for å ha nevnt noen. Når vi blir gamle er det kanskje avsluttende ”When We Were Young” vi vil huske aller best. Akkurat det øyeblikket, den kvelden. St. Hansaften på Tromøya, sommeren 2009.
Håkon Moslet
