/////Spoileradvarsel! ///////
En sjelden gang iblant kommer det skrekkthrillere i serieformat, og Harper’s Island er en tv-serie som er utpønsket på den måten at minst én person i castet tas livet av i hver episode. Og skuespillerne selv fikk ikke vite når det var deres tur ut. Slik sett skiller den seg ikke mye fra det danske mesterverket Forbrytelsen. Sett på de fleste andre måter gjør den det.
Når det først remjes og skrikes litt, er Harper’s Island bra underholdning.
Handlingen – uten spoilere
Harper’s Island foregår oppskriftsmessig på det store godset i den dype skogen, omringet av det mørke havet: Et ungt par skal gifte seg på en øy, og har invitert med seg venner og familie til en ukes opphold på stedet frem mot bryllupet.
Øya har selvfølgelig en dyster fortid, siden det for ikke lenge siden ble drept ganske mange der. Noen av bryllupsgjestene har røtter til øya selv, og noen var mer innblandet i drapene enn de har fortalt andre om.
Legg til to hundre løse tråder og forvirrende hensikter så har du en blodig bryllupsinnspurt.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
En gammel helt leder an
Harper’s Island preges av veldig umotivert dialog, slik dialog som bare sies av munnen, men ikke av øynene. Altså sjarmløst. Uten gnist. Jeg kan ingenting om hvordan er serie blir til, men jeg er åpen for at skuespillerprestasjonene kan ha noe å gjøre med all hemmeligholdelsen av manus å gjøre. Selv om alt skulle tyde på at manuset er stappfullt av klisjeer og fremføres av b-laget.
Skuespillerne får bare glimtvis frem noe overbevisende når de snakker med hverandre, men er desto bedre når de remjer og skriker og er redde. Slik sett blir det som å svitsje mellom en såpeopera og en Skrik– eller I Know What You Did Last Summer-film.
SE OGSÅ: Marte forhåndsdømmer Skrik 4!
B-laget av skuespillere anføres vanvittig nok av Harry Hamlin(Clash of the Titans, Lov og rett i L.A) som dessverre dør i første episode. Det er forferdelig synd. Han var den mest interessante figuren så lenge det varte.
SE OGSÅ: Birger anmelder gjeninnspillingen av Clash of the Titans!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Volden redder dagen
Når det først remjes og skrikes litt, er Harper’s Island bra underholdning. Det er tydelig at skaperne føler seg mest hjemme i skrekksjangeren, for i de skumle og kalde øyeblikkene kjenner jeg trykket i brystkassa. Det er et godt tegn. Og selv om det halvhjertede skuespilleriet ikke gjør at jeg føler sympati med noen av figurene, er det uansett artig å se at de ryker med, en etter en.
Alle de klassiske skrekksituasjonene er med, og de er hyppig fordelt utover hver enkelt episode.
Episodene heter forresten Thwack, Gurgle, Ka-Blam og så videre, alt ettersom hvilken episodens offer (eller ofre) sin siste lyd er.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Føyer seg inn, skiller seg ikke ut
Volden i Harper’s Island er nokså snill, med enkelte overraskende voldsomme unntak. Hvis du er en skrekkfrik er den stort sett forutsigbar, men samtidig fornøyelig. Selv om jeg vet hva som kommer, er det fortsatt en glede å se bassengtrekket gli over hodet på hun som bader. Eller Harry Hamlin bli kuttet i to mens han henger fra en bro og skyter vilt rundt seg.
Sjangerserier som denne trenger å følge oppskriften for å føye seg inn i sjangeren, og den må elske sjangeren sin for å briljere. Harper’s Island føyer seg inn.
Harper’s Island er ute på DVD nå, og anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
SE OGSÅ: forventningene til zombieserien The Walking Dead som har premiere i slutten av måneden!
