-I love my work
Ordene tilhører Sergeant Major Jonas Blane (Dennis Haysbert) som fornøyd konstaterer at neste oppdrag er tilnærma umulig. Selvfølgelig elsker han jobben sin, det er jobben de fleste unggutter ville drømt om å ha – hvis de bare hadde vært klar over at den fantes.
Militære universalgenier
Blane leder The Unit – en amerikansk militærenhet som ikke eksisterer på papiret. Gjengen befinner seg alltid der dritten treffer vifta med størst kraft, og har ansvar for at ting ordner seg på best mulig måte – for USA. De har ikke bare license to kill, de har license to do whatever. Naturlig nok, siden konsekvensene av et mislykka oppdrag ofte har semiapokalyptiske proposjoner.
Se også: Anmeldelse av The Unit S03
Vi følger de fire militære universalgeniene i The Unit på oppdrag i alle verdens avkroker. Problemer med en anthrax-lab i Uzbekistan? Send The Unit. Slemminger selger plutonium i Kosovo? Send The Unit. En gammel holocaust-lege gjemmer seg i Belgia? Du skjønner greia.
Men selv om du er en slags Mac Gyver/Rambo/Jackie Chan/James Bond-hybrid som snakker femten språk flytende er kona di nervøs når du er ute på oppdrag. Et aspekt som er et viktig element i The Unit. Gjengens bedre halvdeler er via godt med plass, og gir tiltrengt – men ikke alltid vellykka – pusterom mellom all actionen som er seriens bærebjelke.
En annerledes sesong
Har du fulgt med på The Unit siden starten, vil du legge merke til at avslutningssesongen skiller seg noe ut fra resten. Gjengen er ikke lenger stasjonert på Forth Griffith under påskudd om å være militære papirflyttere, men holder nå til i California med flybransjejobber som skalkeskjul. Et skalkeskjul som må sies å virke mildt sagt lite gjennomarbeida med tanke på hvor grundig alt annet blir gjort.
Gruppa har gått fra kvintett til kvartett etter at Hector Williams ble drept på oppdrag i slutten av sesong tre. Bridget Sullivan (Nicole Steinwedell) blir med – men bare som assosiert medlem – noe som føles som et litt krampaktig forsøk på å gi The Unit et kvinnealibi.
I tillegg er militærkonenes roller forandra. Der de tidligere skulle bidra til dynamikk ved å være sentrale i de mer hverdagslige situasjonene, er de nå involvert i actiondelen av serien i langt større grad. Serien fokuserer fortsatt på forholdet mellom The Unit-medlemmene og konene deres, den nye unntakstilstanden de lever i gir bare ikke store rom for trivialiteter.
Se også: Anmeldelsen av 24 S08
Helt greit, det er ikke akkurat i de hverdagslige scenene The Unit har hatt sin styrke. Det blir litt for tynt og lite helhjerta – potensielt interessante konflikter blir ikke ordentlig fulgt opp når ingenting står i fare for å gå i lufta. Vil du se vellagde og spennende kontraster mellom ekstremliv og familieliv er det nok å velge i. Sopranos og Breaking Bad for å nevne to av de beste. The Unit vinner nok flest venner på ekstremlivet i seg selv.
Den største forskjellen fra de tidligere årene er likevel dramaturgien på sesongnivå. Episodene er fortsatt avsluttende, men den røde tråden er langt mer synlig enn den tidligere har vært. Uten å avsløre for mye kan jeg si at det tidlig i sesongen utkrystalliserer seg en slags hovedskurk, og at jakten på han blir det overordna målet. Dette er et grep som fungerer flott, det er med på å skape en naturlig fremdrift og å gi serien et mer helhetlig preg.
Mer action – mindre drama
Som ren actionserie er det liten tvil om at The Unit leverer varene. Actionscenene kommer tett som hagl, men føles likevel alltid relevante. De er varierte, stramt regisserte, og taktikkelementene er gjort forståelig for oss vanlig dødelige uten at det virker altfor forenkla. Manusforfatter Eric Haney har selv vært medlem av Delta Force, og klarer i alle fall å overbevise meg om at dette er the real deal.
Spenninga er det heller ikke noe å si på. Det er alltid ei bombe som er i ferd med å detonere eller et gissel som skal til å bli halshugd, men det føles likevel ikke repeterende. Og det er godt gjort. Overdreven patriotisme holder de seg også stort sett unna, og det er enda bedre gjort. Dette er tross alt en gjeng som har som overordna mål å beskytte USA.
Så får vi heller se gjennom fingrene på at skurkene er sjukt unyanserte, og at våre helter til tider virker litt vel skuddsikre. Det har ikke så mye å si.
Det som derimot er irriterende, er tanken på hvor god denne serien kunne ha vært hvis manusforfatterne hadde lagt litt mer arbeid i de hverdagslige situasjonene. Eventuelt sett at dette ikke funker helt som det skal, og kutta ned på dem – noe de tross alt har gjort til en viss grad i sesong fire.
Men bevares – jeg har blitt underholdt. Og tar du serien for det den er – en actionserie – er det sannsynlig at du blir det også. Du må bare være forberedt på at du begynner å tenke at jobben din er ufattelig kjedelig.
