Premisset først: Alex Drake (Keeley Hawes) er en politikvinne som blir skutt i hodet i 2008 for så å, på uforklarlig vis, våkne opp i 1981. Hun fortsetter jobben sin i London-politiet – 27 år tidligere – og starter en noe forvirrende kamp for å komme seg tilbake til sin egen tid.
Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall
I sesong to har ett åttitallsår gått (mens 2008-klokka bare er skrudd noen få timer frem), men Drake løper fortsatt rundt med skulderputer og høyt hår – en fange av åttitallet. Sjefen hennes, Gene Hunt (Philip Glenister), er en knallhard men ærlig politimann som også var med i serien Ashes to Ashes er en spin-off av, nemlig Life on Mars.
Der har du det – konseptet bak en av de mest populære seriene på de britiske øyer de siste åra. Noe fungerer – mye tryner.
LES: Vakker krimserie fra BBC med tredagersskjegg: Wallander
Vakkert men uutnytta åttitall
Tidskoloritten i Ashes to Ashes er så gjennomført og god at jeg med jevne mellomrom tar meg selv i å glemme at den faktisk er spilt inn i 2008. Dette ER 1982, fargene, håret, antrekkene, bilene, musikken og interiøret. Si hva du vil om åttitallet, men det hadde sin sjarm – i alle fall når man har fått det litt på avstand.
En av tidenes mest idiotiske kriger, den om Falklandsøyene, utgjør et historiske bakteppe som ikke blir utforska i særlig grad. Men den generelle misnøyen med tingenes tilstand som råda hos store deler av den engelske befolkninga er tydelig.
Litt av problemet til Ashes to Ashes er likevel at potensialet som ligger i tidsreise til nær fortid-konseptet ikke blir utnytta. Drake glir ubesværa inn i et 1982 hun sist besøkte som lita jente. Den største forskjellen mellom tidsepokene når det gjelder politiarbeid er tydeligvis forbryterprofilering, noe som blir fremstilt som borderline heksekunst på tidlig åttitall. Merker at jeg sliter litt med å svelge mangelen på tidsepokerelaterte vanskeligheter når konseptet først er som det er.
I tillegg faller flere av «med fasit i hånd»-poengene tungt til jorda. Et eksempel: En sarkastisk politibetjent utbryter «what’s next – that Elton John fancies blokes». For det første: Elton John sto fram som biseksuell i 1976. For det andre: Har Elton John på noe som helst tidspunkt vært en erketypisk mannemann, noe utsagnet nødvendigvis impliserer? Slett manusarbeid kalles det.
Les: En serie jeg er glad jeg har sett: Koselig med peis
Unødvendig tidstull
Gjennomgangstemaet i sesong to er politikorrupsjon, og selv om episodene til en viss grad kan ses hver for seg er det Hunts tilsynelatende umulige kamp for en renere politistyrke som er det mest interessante rent historiemessig. Hele seriens røde tråd – Drakes evigvarende søken etter å finne ut hvordan hun skal komme tilbake til fremtida – er derimot irriterende og forstyrrende.
Drake mottar støtt og stadig meldinger fra 2008 gjennom TVer, radioer og tilfeldige personer. Den ene meldinga er mer kryptisk enn den andre, og hvis du syntes Lost var sparsom med å gi svar underveis skal du i alle fall være forsiktig med å ta fatt på Ashes to Ashes.
Hele tidsreisegreia har noe uforløst over seg og kommer i veien for resten av handlinga, i stedet for å være det elementet som skiller serien ut fra de femten tusen andre britiske krimseriene på en positiv måte.
Jeg kunne tenkt meg og sett Ashes to Ashes uten halvgjort tidsreisetull, og heller som en rendyrka krimserie satt til tidlig åttitall – det skulle gi mer enn nok å spille på.
Glimrende Glenister
Der manusforfatterne har feila, har de castingansvarlige virkelig stått fram og tatt ansvar. Philip Glenister spiller tøffingen Gene Hunt så det er en fryd å se på, og gir karakteren sin liv, dynamisk utvikling og tyngde. Keeley Hawes – kjent fra Spooks – står godt til Glenister, og sammen danner de et klassisk politipar med befriende subtile romantiske undertoner.
Dean Andrews spiller Ray Carling (bad cop) og Marshal Lancaster bekler rollen som Chris Skelton (good cop). De to er seriens velfungerende komiske alibier, og Skeltons hårfrisyre må sies å være verdt prisen av dvden i seg selv.
Denne gjengen, kombinert med interessante innblikk i en engelsk politimanns hverdag i 1982, gjør at Ashes to Ashes tross alt er helt streit underholdning. Men det kunne vært så mye mer.
Sugen på britisk krim? Prøv Wallander i stedet.
Ashes to Ashes S02 er i salg fra og med 12.1.2011, første sesong finnes allerede på markedet.
