Jeg husker veldig mye fra Stargate, nesten merkverdig mye. Noen filmer forsvinner uten spor, mens andre setter seg. Det har sikkert noe med tidspunktet i livet jeg har sett filmer på å gjøre; den rette filmen på det riktige stedet i oppveksten.
Stargate blandet egypts fascinerende fabeldyr med heftig militær-sci-fi, og jeg har alltid likt James Spader siden. Kurt Russell digget jeg fra The Thing, og det var kanskje Russel som lokket meg til Stargate når jeg tenker meg om.
…det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle.
Sci-fi-slektninger
Vel, Stargate Universe (SGU)er langt fra Stargate. Den overliggende Stargate-mytologien er jo felles for alt som har blitt gitt ut under Stargate-navnet, og Richard Dean Anderson som spilte hovedrollen i Stargate SG-1 (serien som fulgte i kjølvannet av den første Stargate-filmen) er også med i SGU.
I tillegg til Anderson er Lou Diamond Philips og Robert Carlyle mine eneste tidligere bekjentskaper.
Og handlingen er lagt til et ukjent romskip i full fart gjennom universet med en drøss folk ombord.
ANMELDELSE: Battlestar Galactica S04.
Anmeldelsen forsetter under bildet.
Det hele tar til
Air, førsteepisoden, er delt inn i tre deler. Her presenteres premisset for serien, som er at muligheten for å ringe opp stargaten ombord på det eldgamle romskipet Destiny har kommet, takket være funnet av en sterk nok energikilde.
I hyrten og styrten blir Nicholas Rush (Carlyle) og en flokk andre forskere og militære tvunget til å gå gjennom stargaten og ender opp på Destiny uten noen umiddelbar mulighet for å vende tilbake til jorda.
Det du har da, er en gjeng desillusjonerte typer som reiser i lysets hastighet.
Brushaner i uniform
SGU er nemlig preget av en gooood del kjedelig hanekamp. Det er mange alfahanner her, og serien preges av en del sarkasme og aggressive kommentarer. Det er ikke så kult i lengden.
Et annet tema som SGU dveler en del ved, er besetningens trang til å gå bakover i tid og ta et oppgjør med seg sjøl. Når en har så mye deilig sci-fi å leke med, er det en rar prioritering.
ANMELDELSE: Dead Space 2.
Rare kombinasjoner
SGU virker i det hele tatt litt retningsløs, og det kan en si om å blande sci-fi orkestermusikk med kassegitarklimpring fra en singer/songwriter også.
I episode 7, Earth, gjør forresten Janelle Monae en kul liveopptreden i en sekvens som foregår i en klubb tilbake på jorda. Men det hjelper ikke akkurat fremdriften i romskipet, der handlingen faktisk foregår.
ANMELDELSE: 127 Timer.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Action: redningen for alle tynne historier
Når det først er action, er det skikkelig stilig action. Og det spares ikke på effektene når det først begynner å smelle. Eksplosjoner og splætt og gørr slik jeg ser i SGU kan redde en ellers litt tam episode for min del, men serien inneholder ikke så mye action som jeg kunne ønsket meg.
Dessuten elsker jeg de enormt vakre utendørsbildene fra de forskjellige planetene besetningen besøker. Oversiktsbildene fra de fremmede verdenene er få, men spektakulære.
Iblant er kameraet plassert i en liten svevende spionkule som svever rundt og dokumenterer aktiviteten i og utenfor romskipet. Og for å gi dette kameraet et litt mer utenomjordisk preg, er det lagt på litt skurring og filter i kantene. En slags ekstra kameravariant som brukes ti prosent av tida, og som jeg ikke kjøper helt.
FORHÅNDSTITT: Spartacus: Gods of the Arena
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Evig forkjærlighet for sci-fi
Jeg er alltid ute etter den deilige sci-fi-serien som setter meg i den rette stemninga tvert og som bare trenger å handle om noe helt annet, et helt annet sted.
SGU tar meg dessverre ikke helt dit i første halvdel av sesong én. Den bruker for mye tid på frustrasjoner og maktkamp og forhistorier.
Derfor ender Stargate Universe opp som en litt for langsom historiefortelling, nesten mer bakover i tid enn fremover i tid.
Stargate Universe S01 slippes på dvd 16.02.2011, og anmeldelsen er basert på 8 av 20 episoder.
LES OGSÅ: Mer om tv-serier!
