Hvor skal jeg begynne? Nei, dette er ikke et klisjéfylt utsagn fra min side – denne gangen mener jeg det.
Polske CD Projekt fikk mye oppmerksomhet, og kritikk, for rollespillet The Witcher fra 2007. Spillet hadde mange feil, og var ikke ferdig – derfor bestemte utviklerne seg for å gjøre ferdig jobben. I 2008 kom The Witcher: Enhanced Edition ut på markedet.
CD Projekt valgte å satse videre, resultatet er det enormt innholdsrike spillet The Witcher 2.
I sin endelige form var The Witcher et uvanlig og forfriskende forsøk på å takle en av de vanskeligste spilltypene; åpent rollespill.
Enorm valgfrihet
Det er mindre viktig for meg å bruke spalteplass på å oppsummere, forklare eller greie ut om (for)historien og fortellinga i The Witcher 2 – den bør oppdages. Hovedpersonen heter Gerald, han er forhekset og ser litt bleik ut.
Mer interessant er det å se på måten fortellingen presenteres og behandles. Hvordan fungerer historien og fortellinga i et åpent spill som dette spør du?
Med et så stort fokus på en åpen spillestil, får du som spiller også stor frihet. Svaret på spørsmålet over er at det er opp til den enkelte spilleren hvordan du vil oppleve fortellinga. Samtidig er det en lettvint måte å unngå kritikk for et dårlig konstruert narrativ.
TOPP 5: Spillmusikk – sjekk lista her
Det å skape en engasjerende fortelling og et drivende narrativ er en nesten umulig oppgave i spill hvor spilleren selv bestemmer hva som skal skje. CD Projekt har tatt til seg dette, og forsøkt å konstruere en fortelling som fungerer uavhengig av valgene du gjør.
For hva er det som skiller en film fra et spill? Jo, det er interaktiviteten og valgene vi som spiller har – vi kan påvirke fortellinga og utfallet av hendelsene.
Den perfekte løsningen på dette er det ingen som har funnet, men når det gjelder denne typen rollespill er CD Projekt og The Witcher 2 et stort steg i riktig retning.
Nisje foran bredde
I motsetning til spill som Dragon Age II, som har satset på å tekke et større og brede publikum – er The Witcher 2 er spill som er laget for, og av, rollespillelskere.
Selv da jeg møtte noen av utviklerne på en presentasjon under fjorårets Gamescom-konferanse i Tyskland, ble jeg fascinert over den enorme entusiasmen og kjærligheten de hadde til sitt prosjekt.
The Witcher 2 er ikke bare et glimerende rollespill for erfarne spillere, det er et spill som går i mot strømmen og gjør et bevisst valg i å være smalt.
Spillet er (foreløpig) kun utgitt til PC, og det er lite som tyder på at konsolltilhengere kan få kloa i det som er et av de beste rollespillene jeg har spilt på år.
Engasjerende
Kampsystemet i The Witcher 2 går også motstrøms – det er avansert, vanskelig å mestre og utrolig artig.
Du kan ikke velge rase, klasse eller andre lignende attributter som i andre rollespill – du kan ikke en gang velge utseende eller navn på figuren din. Det er et valg som gjør en så kompleks fortelling lettere å holde kontroll på.
Det du kan velge er i hvilken retning Gerald skal utvikle seg – for som i andre rollespill samler du erfaringspoeng. Du kan fritt velge å fokusere på en, to eller alle de tre retningene «Swordsmanship», «Alchemy» og «Magic».
LES: Hva er ditt favoritteksempel på spillkunst?
I motsetning til for eksempel Dragon Age II er det ikke tradisjonell knappetrykking som skal til i The Witcher 2. Det er en virkelig utfordring å posisjonere seg riktig, treffe riktig med kombinasjonsangrep og utnytte egenskapene du har.
Dine kunnskaper blir satt på prøve når du møter de store og voldsomme slagmarkene (se bildet over).
Automatisk siktefunksjon er kun skrudd på på lavere vanskelighetsgrad, og gjør det enda viktigere å tenke på hvor du slenger sverdet ditt. Rett etter et angrep er du sårbar, og Gerald er ikke en udødelig mann.
Kampene, og kampsystemet i seg selv, har fått meg til å gå rundt å fundere på sverdangrep, alkymidrikker og episke eventyr – både i våken tilstand, og i søvne.
DISKUSJON: Hvor viktig er musikk i spill?
Kjøp nytt grafikkort
Har du en datamaskin som er mer enn to år gammel? Da kommer du mest sannsynlig ikke til å kunne spille The Witcher 2 uten at det hakker.
Datamaskinkravene er skyhøye, men det er med god grunn.
The Witcher 2 er ikke bare pent å se på, det er fylt med detaljer og omfattende spillebrett.
Det er en spesiell følelse å skue utover et enormt landskap, og samtidig vite at dette er skapt av noen. Og at det nå ligger for dine føtter, klar til å utforskes.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Denne typen følelsesmessige reaksjoner har jeg ikke ofte i spill nå til dags. Du vet; når du stopper opp, blir sittende med halvåpen munn (slever litt på tastaturet også kanskje) og beundrer det du har foran deg.
For meg er det godt å kjenne et spill som ikke bare appelerer til de adrenalinproduserende delene i kroppen min.
ANMELDELSE: Swords & Sworcery EP – Et «must» på iPad
Et must for RPG-tilhengere
Dette er ikke et spill for deg som aldri har spilt rollespill før – dette er et spill for deg som setter pris på det enorme arbeidet som er lagt ned i et solid spillprodukt, for deg som kan dykke ned i en fantasiverden i flere timer, og for deg som vil ut på et fantastisk eventyr.
Denne anmeldelsen er basert på omkring 15 timers spilling, selve spillet er mye mer innholdsrikt.
Har du spilt The Witcher 2? Legg inn din mening under.
