Topp 5: Hjernetvistere

Denne uka tripper vi rundt og gleder oss til premieren på Duncan Jones nyeste film Source Code. Jeg så den under filmfestivalen Kosmorama i Trondheim. Skjønte fint lite, – men likte den utrolig godt. Det er akkurat den typen filmer ukas Topp 5-liste handler om.

Topp 5-lista handler altså om noe vi har kalt for hjernetvistere. Det er filmer som underholder, som introduserer nye ideer, leker med fortellerspråket, gir oss et innblikk i det menneskelige sinn, og som i enkelte tilfeller får deg til å stille spørsmål ved verden slik du kjenner den.

Sammen fant redaksjonen frem trettiseks slike filmer som fortjente en plass på lista, noe som skulle kuttes ned til fem. Dette er «kill your darlings» i stor skala.

Lista bærer nok preg av at dette er filmer som gjorde enormt inntrykk da de kom ut, noe som i gjennomsnitt begynner å bli over ti år siden. Jeg mener de fortsatt holder stand. Hva tror du? Legg gjerne igjen din liste i kommentarfeltet under.

Manusforfatter Charlie Kaufman er en bauta når det gjelder filmer i ukas Topp 5-sjanger. Han er en helt unik manusforfatter uten sidestykke, og da lista skulle settes opp stod det mellom Being John Malkovich og Evig Solskinn i et plettfritt sinn. Valget falt på sistnevnte. Kanskje er det fordi den er fryktelig hjerteskjærende. Kanskje er det fordi Jim Carrey er verdens tristeste klovn, eller kanskje det er fordi man kjenner seg igjen i hovedkarakterens avgjørelse om å slette hverandre fra sine minner.

Det er nesten ikke til å fatte hvor vond kjærligheten kan være når man gjennomgår noe slikt bare for å komme seg videre, og man kan ikke unngå å bli rørt av både Jim Carrey og Kate Winslets dysfunksjonelle karakterer.

Les også: Anmeldelsen av The Reader

The Matrix var en fullstendig altoppslukende kulturell snakkis den sommeren den kom i 1999. Effektene. Musikken. Solbrillene. Keanu Reeves i sitt livs rolle. Carrie Ann-Moss og latexdrakten. En verdensaltrende idé om at vårt liv kun eksisterer gjennom koder og tall, og hvor fysikkens lover kan bøyes og brytes.

Som veldig mange andre i min generasjon ble jeg fullstendig bergtatt av The Matrix. Jeg hadde aldri før sett en film som klarte å selge inn en komplisert tanke på superkommersielle prinsipper på den måten som The Matrix gjorde. Jeg gapte hele veien hjem fra kinosalen.

Les også: Topp 5: Internettfilmer!

I Memento må man nesten ta notater for å henge med i svingene. Det måtte i hvert fall jeg. Og forresten, det må hovedkarakteren i filmen også. Leonard (Guy Pierce) har nemlig ikke korttidshukommelse. Dette er et problem når du prøver å finne ut av hvem som drepte kona di.

Memento er film i en klasse for seg selv, og den tilfredsstiller alle mine ønsker om en type underholdning som du ikke kan ta øynene fra i et sekund. Gjennom Leonards tanker får vi et nært innblikk i hvordan han sliter for å klare de mest elementære hverdagslige ting, som å holde en avtale eller som å vite hvor han bor.

Han har en beundringsverdig dedikasjon i jakten på drapsmannen, og man kan ikke annet enn å la seg rive med i den kaotiske situasjonen helten vår befinner seg i.

Les også: Anmeldelsen av Batman: The Dark Knight

I 1999 kom David Fincher med en film som først og fremst ble omtalt som en ultravoldelig machofilm. Hva handler den om? Slåssing? Materialisme? Galskap? Tapet av mannsrollen? Hovedkarakteren vår er en keitete kontorrotte som gjør opprør mot alt det vi selv skulle ønske vi kunne gi fingeren til. Jobben, hjemmet, tilværelsen, IKEA. Alt i livet som virker etablert. Brenn det. Start livet på nytt, og gjør det med en real omgang rundjuling.

Filmen har et vendepunkt som fullstendig forandrer hver eneste scene, og som gav meg lyst til å spole tilbake og se hele filmen på nytt. Selv uten den avgjørende tvisten er filmen underholdende, spesielt hvis man kan smile av hovedkarakterens filosofier om hvor gjennområtne og meningsløse A4-livene våre er.

Les også: Anmeldelsen av The Social Network

Ingen liste over hjernetvistere er komplett uten mannen som er aller flinkest til å vippe oss av pinnen – David Lynch. Ingenting av det han gjør er uvesentlig. Du vet aldri hva du kan forvente, bortsett fra faktumet at du neppe forstår hva han prøver å fortelle. Dette gjelder også Mulholland Drive.

Når Betty flytter til Los Angeles for å prøve seg som skuespiller, oppdager hun en fremmed kvinne i huset sitt. Den forfjamsede kvinnen kaller seg Rita, og hun husker ikke hvem hun er eller hvordan hun kom seg dit. Sammen prøver de å løse mysteriet om Rita, og tar oss med på en historie der skillet mellom drømmer og virkelighet viskes ut.

Lynch sin karakteristiske stemning er grøssende også i Mulholland Drive, selv om den kanskje ikke er like skremmende som i Lost Highway eller Inland Empire. Filmens mange vakre og intense scener er filmøyeblikk du sent glemmer, sammen med alle spørsmålene du aldri vet om du får svaret på.

Sjekk ut: David Lynch svarer på spørsmål under norgesbesøket.

Sett gjerne opp din Topp 5-liste i kommentarfeltet! NB: Husk å bruke spoilerknappen hvis det trengs.