Oppfølgeren til American McGee’s Alice tar oss nok en gang med til et Wonderland som er ganske så annerledes enn i Lewis Carroll sin historie.
Alice: Madness Returns er et eventyr forvridd til det makabre. Dessverre kan også skumle eventyr bli kjedelige i lengden.
Filmanmeldelse: Alice In Wonderland.
Forvrengt fantasiverden
Du spiller Alice, som ikke bare er en jente med livlig fantasi, hun er også sinnssyk på grunn av traumatiske minner fra brannen som drepte foreldrene hennes.
På slutten av det første spillet ble Alice utskrevet fra Ruthledge sinnssykehus. Nå, ti år senere, begynner imidlertid undertrykte minner å melde seg igjen. Alice kastes på nytt ut i fantasiverdenen Wonderland som har blitt uhyggelig forvrengt av hennes egen galskap.
Nå må hun redde innbyggerne samtidig som hun prøver å komme til bunns i minnene som rører seg i hukommelsen.
Denne mørke utgaven av Alice in Wonderland kler eventyret godt! Jeg har alltid syntes at historien har vært litt småekkel.
Spillanmeldelse: Child of Eden.
Stilige våpen
Alice: Madness Returns er en fest for øyet. Grafikken i Wonderland ser ut som et nifst, surrealistisk maleri. Det er mange spennende detaljer å finne i de ulike landskapene.
Alice har forskjellige våpen og evner hun kan bruke for å bekjempe fiender. Hun er råskapen selv når hun kapper hoder så blodet spruter.
Den karakteristiske slakterkniven, Vorpal Blade, er et effektivt våpen som du kan bruke i nærkamp. I tillegg har du en pepperbøsse med pepper av den skarpe sorten, en lekehest som fungerer som klubbe, en tekannekanon og en kaninklokkebombe.
Det gjelder å ha god kontroll på hvilket våpen som det lønner seg å bruke på de ulike fiendene. Når du får taket på det fungerer kampsystemet fint.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Hysterisk kvinnfolk
Alice kan også unngå angrep ved å smette unna i en sky av sommerfugler. Denne evnen fungerer godt og ser dessuten fantastisk ut! Den er også nødvendig å bruke for å få has på motstandere som beskytter seg med skjold. Da må du finte unna angrepet for deretter å stikke dem i ryggen.
Man kan ikke ha en historie om en sinnssyk kvinne i den viktorianske tidsepoken uten noen innslag av hysterisk oppførsel. Når Alice får så lite liv at hun nesten dør blir derfor hysterimodusen tilgjengelig.
Når hun er hysterisk går bildet i svarthvitt foruten om det røde blodet som spruter. Alice blir umulig å såre og utgjør massiv skade på fienden. Denne evnen er strålende å ha som siste utvei når det kommer mange fiender på en gang.
Kult å være liten
At du kan gjøre deg liten er en stor del av spillopplevelsen i Alice: Madness Returns.
Når Alice krymper dukker det også hemmelige veier og beskjeder opp i omgivelsene.
Hvis du ikke kommer deg videre i spillet lønner det seg derfor å se deg om mens du er liten. Dette er et stilig element som bidrar til en artig spillopplevelse.
Les også: Topp 5: Eventyrfilmer!
Ensformig i lengden
Med sine flotte visuelle effekter og uhyggelige stemning har Alice: Madness Returns alle forutsetninger for å bli et strålende eventyrspill. Dessverre klarer ikke spillet å utnytte det store potensialet.
Jeg digger kynismen og råskapen i Alice sin rollefigur, men flere av de andre karakterene i spillet føles litt platte i forhold.
Selv om de mange dryppene vi får av glemte minner er spennende, engasjerer ikke historien meg spesielt.
I delen av spillet som foregår utenfor Wonderland, i virkelighetens London, kan du ikke gjøre stort annet enn å vandre rundt. Selv om disse sekvensene driver handlingen fremover blir det fort kjedelig.
For lite variasjon gjør at det hele føles ut som tanketomt hack and slash.
De mange slåsskampene i spillet har alle høy intensitet. Det er lagt inn et snev av strategi i utfordringen ved å finne ut hvilke fiender det lønner seg å eliminere først. Det er likevel for lite til at de mange kampene forblir underholdende gjennom hele spillet.
For lite variasjon gjør at det hele føles ut som tanketomt hack and slash. Det blir rett og slett for ensformig.
Likevel er det absolutt verdt å ta en tur til styggvakre Wonderland. Du trenger bare ikke å bli der så altfor lenge.
