Da den første traileren for Call of Juarez: The Cartel ble lansert under Game developers conferance tidligere i år, ble jeg veldig imponert. Det moderne western-konseptet virket som en genuint god idé, og spillbarheten fra forgjengerene var solide saker.
The Cartel er et gammeldags førstepersons skytespill, men ikke på en god eller minneverdig måte. Dette er en prematur utgivelse som vil bli husket som et av årets største skuffelser, og seriens siste dødsspasme.
Spillet beveger serien fra trygge western-røtter, til en moderne tolkning som har utformet seg som en slags trailertrash-western. Sheriffer har blitt erstattet med barske politifolk, og hest og kjerre med bensinslukende amerikanske biler.
Comic-Con:The Passion of the Christ-stjernen sparker ræv i ny serie.
Selv om ideen er god, er dette et eksperiment som åpenbart har blitt utgitt alt for tidlig. Spillets grunnleggende skytemekanikk er middelmådig på sitt beste, og alt annet er uferdig og mangler grunnleggende finpussing som må til for å være konkurransedyktig per dags dato.
Her er det rett og slett snakk om spillverdenens svar på en rett på DVD B-film.
‘Trailer-trash’-western
Spillets fortelling begynner rett etter at et meksikansk narkokartell har bombet hovedkontoret til det amerikanske DEA. Staten har på grunn av diplomatiske forhold med Mexico et begrenset handlingsrom, og velger derfor å sette en lyssky supertrio på saken.
For å danne denne trioen har man hentet inn hissigpropper fra tre organisasjoner, med tre ulike etnisiteter, og ja du gjettet rett, tre forskjellige spesialiseringer og tre motiv.
Kim Evans er den dyktige afroamerikanske FBI-dama med koblinger til kriminelle gjenger, Eddie Guerra er en vittig og rappkjefta latinamerikaner med et seriøst gamblingproblem, og politimannen Ben McCall er en fattigmanns Chuck Norris-imitator, med et selvdestruktivt forhold til kvinner.
Anmeldelse: Hjelp, vi er i filmbransjen!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Sammen skal dette superlaget få bukt på de meksikanske narokartellene, koste hva det koste vil. Underveis på reisen fra Los Angeles til Mexico blir det mye skyting, eksplosjoner, tørre vitser og ikke minst en kraftig overdose infantil banning.
Det enkleste er noen ganger det verste
Spill som Soldier of Fortune og Bulletstorm hadde ekstremt grunnleggende premiss, som fungerte nettopp fordi de kompenserte for dette, ved å appellerte til oss på et instinktivt nivå. Med andre ord tilfredstilte de den krigerste psykopaten i meg, som finner underholdning i å skyte av kroppsdeler på digitale mennesker.
Anmeldelse: Puzzle Agent 2 – Eksentrisk hjernetrim-krim.
Men i dette spillet fikk jeg absolutt ingenting ut av å ta livet på verken amerikanske eller meksikanske gjenger.
Grafikk og kunstig intelligens ligger flere år bak dagens standard, og kampsystemet er uten appell eller finesse.
Kontrollene fungerer helt greit, og våpenfølelsen er helt midt på treet, men ensformige og forutsigbare fiender fører til at dette fort blir ekstremt kjedelig.
Du kan spille gjennom spillet som alle de tre figurene, som har småvariasjoner i sin spillbarhet. Politimannen McCall er ekstra dyktig til å lade om revolvere og foretrekker nærkamp, Eddie Guerra kan bruke to maskinpistoler samtidig og fungerer best på mellomavstander, mens Kimberly Evans er langdistansespesialisten.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Kampsystemet har to redskap som hjelper deg med å ta knekken på fiender. Den første av disse er den eneste gjenlevende arven fra forgjengene, nemlig en saktefilm-modus.
Det andre redskapet er noe så ordinært som dekningsild. Spillet forklarer gang på gang at du må bevege deg fra dekning til dekning når dine lagkamerater skyter mot fiendene. Sunt fornuft blir med andre ord presentert som en ny og grensesprengende funksjon.
Når man ikke skyter til fots, kjører man rundt i en bil. Dette virket lovende til å begynne med, men da jeg innså at dette var en totalt lineær affære ble jeg svært skuffet.
Biler som blokkerer andre veier enn den ruta du egentlig skal ta, er umulig å flytte på, og hvis du prøver å utforske en alternativ vei, så feiler du uansett oppdraget.
Anmeldelse: Horrible Bosses- Ikke morsom nok.
VM i banning
Den første timen var en overveldende opplevelse, og jeg ble sterkt påminnet om hvor flinke vi som spillere er til å unngå dårlige spill. Sist gang jeg spilte noe som ga meg den samme følelsen, var i 2007 da Soldier of Fortune: Payback ble lansert, et katastrofalt dårlig spill.
The Cartel mangler grunnleggene finpussing, og det er helt åpenbart at dette spillet ble sluppet ut i en halvferdig tilstand.
Spillet har lag på lag med svakheter, og spillets eneste styrke er dessverre den første traileren som kom under GDC i februar.
Hvis man dekonstruerer spillet til sine mest grunnleggende komponenter, er det problematisk på grunn av urovekkende stygg grafikk og intetsigende action som ikke klarer å underholde. Ser man derimot nærmere på de mer overfladiske aspektene, er lydarbeidet halvferdig og figurene uinteressante klisjér.
Men det mest slitsomme med dette spiller er all banninga. Jeg er personlig veldig glad i banning, men dette spillet prøver åpenbart å slå en eller annen verdensrekord, og det blir etter hvert bare plagsomt pinlig.
Absolutt alt du foretar deg i spillet følges av en klisjéfull kommentar som minst inneholder like mange banneord som verb. Dette er et spill som sikkert vil imponere tolvåringer og wrestling-fans, men for oss andre blir dette en smule for barnslig.
Intervju: Gjengen bak Hjelp, vi er i filmbransjen inspireres av amerikanske humorlegender.
Lydsporet er helt greit, men stemmearbeidet er blodharry, og når machomannen McCall blander inn grove banneord i Boondock-saints aktige presentasjoner av ‘kule’ bibelvers får jeg vondt helt inn til sjelen.
Lydsynkroniseringen er også et makkverk, og det hele føles omtrent som å kjøre med en GPS som henger tyve sekunder bak. Mine lagkamerater kunne systematisk finne på å rope at jeg måtte ta til høyre, selv om jeg gikk i en gang som kun hadde en dør på venstre side. I bilsekvensene er dette ekstra slitsomt siden man fort kan feile oppdraget på grunn av lagkameratenes underutviklede stedsans.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Ikke hele sannheten
Call of Juarez: The Cartel skryter på seg en spennende og innovativ flerspilleropplevelse. Dette handler om at de ulike figurene kan plukke opp gjenstander knyttet til deres private agenda. Guerra er interessert i dop, Evans i overvåkelsesopptak og McCall mobiltelefoner.
Anmeldelse: Faster – Kjedelig fra ‘The Rock‘.
Spillere skal så både samarbeide om å fullføre nivå, men samtidig gå bak ryggen på hverandre å plukke opp disse gjenstandene uten å bli oppdaget av de andre.
Denne modusen har jeg ikke testet ut, så denne anmeldelsen tar kun for seg enkeltspilleraspektet.
The Cartel vil sannsynligvis bli husket som en uverdig avslutning på en godt likt spillserie, og et av årets mest skuffende spill. Utvikleren Techlands er for tiden mer aktuelle med den kommende storsatsninger Dead Island, og det virker rett og slett som at kvaliteten i The Cartel reflekterer selskapets økonomiske prioriteringer.
Spillet ser og høres halvferdig ut, og både fortelling og persongalleri vil neppe appellere til noen som ikke har hatt en ufrivillig hovedrolle i det amerikanske reality-programmet Cops.
Så sannsynligheten for at vi får se mer til denne merkevaren er dessverre ekstremt liten etter denne forhastede fadesen.
(Anmeldelsen er basert på Xbox 360-utgaven).
