Det siste tiåret har komiserier som The Office, Curb Your Enthusiasm og Klovn representert kjærkomne motstykker til punchline- og lattermaskinkomikken som dominerte på nittitallet.
Stikkordene er fasade, usikkerhet, statusjag og kampen for å passe inn – et godt utgangspunkt for situasjonskomikk.
Dette er serier med høy gjenkjennbarhets-faktor som snakker i enorme bokstaver til flauhetssenteret i seeren – og bruker det som basis for komikken.
Solsidan opererer i utkanten av samme landskap, men har tona ned det flaue en del sammenligna med ovennevnte serier – noe som gir færre latterbrøl, men en langt mer avslappende seeropplevelse.
Anmeldt: Klovn – The Movie
Almenngyldig tematikk
Serien handler om tannlegen Alex (Felix Herngren) og skuespillerinna Anna (Mia Skäringer), som nettopp har flytta tilbake til Alex’ barndoms dal – overklassetettstedet Saltsjöbaden.
Der bor allerede Alex’ barndomskamerat og bestevenn – banksjefen Fredde (Johan Reborg) sammen med sin noe stereotypiske rikmannsfrue Mickan (Josephine Bornebusch) og deres to barn.
Om ramma «kakseliv i den svenske skjærgården» kanskje ikke skaper umiddelbar gjenkjennelse for folk flest, er tematikken almenngyldig. Stikkordene er fasade, usikkerhet, statusjag og kampen for å passe inn – et godt utgangspunkt for situasjonskomikk.
Anmeldt: Skins s04
Mangler komitrøkk
Solsidan bæres frem av solide skuespillerpre som presenterer velskrevet dialog. Johan Reborg briljerer i rollen som impulsive Fredde, og er den som oftest trigger lattermusklene mine.
På det området tar også Henrik Dorsin (storebror til Rosenborg-kaptein Micke Dorsin) rikelig med ansvar. Hans Ove Sundberg-karakter representerer den kjipe og smålige barndomsvennen du febrilsk prøver å kvitte deg med, og Dorsin sjonglerer stereotypi, komikk og det nødvendige snevet av troverdighet på flott vis.
Mia Skäringers Anna er kanskje ikke den rollefiguren man ruller seg i latter av, men den vordende mor er lett å bli glad i og tilfører karakterfloraen balanse.
Hovedperson og fortellerstemme Alex havner tidvis litt i skyggen av de sterke personlighetene rundt seg. Det er nok meninga at det skal oppfattes sånn – karakteren er konfliktsky og kronisk usikker – men Alex mangler noe av det tiltrengte komiske trøkket som Frank Hvam så glimrende fronter Klovn ved hjelp av.
Les: Hva betyr et terningkast?
Kan nytes i store mengder
Solsidan kan i det hele tatt oppfattes som Klovns ritalinmedisinerte lillebror. Der Klovn fremkaller like deler latterbrøl og puteøyeblikk, legger Solsidan seg på ei linje der det morsomme ikke er like morsomt, og det flaue ikke er like flaut.
Dette er ikke bare negativt, jeg sliter med å se mange episoder av Klovn på rappen – det er rett og slett for slitsomt. Solsidan kan derimot trygt nytes i større mengder. For underholdninga er alltid tilstede selv om alt ikke er like hylende morsomt.
På tross av at noe så utrivelig som frykten for egen utilstrekkelighet står såpass sentralt i serien som den gjør, er Solsidan likevel feel good-TV fra øverste del av hyllesystemet. Og selv om karakterene vi følger svært sjelden er ordentlig tilfredse med tilværelsen, farges ikke seeropplevelsen av dette.
Når serien i tillegg er satt til en fargesterk postkortvariant av Sørøst-Sverige er det vanskelig å ikke trives foran skjermen.
Så får man heller bytte til Klovn når man trenger et latterkick.
Se flere TV-serieanmeldelser fra FIlmpolitiet her!
Enig? Uenig? Slå deg løs i kommentarfeltet!
