Hvorfor Nintendo ikke lanserte Super Mario 3D Land samtidig som de slapp Nintendo 3DS på markedet i mars i år er et mysterium for meg. Konsollen har ropt etter et spill som dette.
Rørleggeren med de røde buksene er den japanske spillgigantens sterkeste kort, selv 30 år etter han debuterte i Donkey Kong i 1981.
Super Mario 3D Land er et utfordrende, kreativt og spennende plattformspill – som på respektfullt vis tar med seg de beste elementene fra hele Mario-spillenes historie.
Prinsesse med Stockholmssyndrom
Som spillanmelder er jeg opptatt av gode historier og engasjerende figurer. Fortellingen i denne spillserien har ikke endret seg mye siden starten, og de fleste av dagens Mario-spill har nøyaktig samme handling som de første spillene hadde.
Se også: Rune lufter sin frustrasjon over «den teite prinsessa» i Filmpolitiets videopodcast #3
Prinsesse kidnappes, Mario kommer til unnsetning. Det finnes noen unntak, men dette er kjernen i spillserien.
RETROSPILL: Kid Icarus – Nintendos glemte spillhelt
Jeg har ofte lurt på hva som ville skjedd med spillserien om noe radikalt annerledes skjedde. Det ville i alle fall sjokkert og overrasket meg.
I Super Mario 3D Land er finner vi samme historie som i det første Mario-spillet fra 1985, og jeg skal ikke trekke spillet for å være lite innovativ i dette perspektivet.
Det er tross alt ikke historien det handler om, det er brettene og utfordringene du møter.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Kreativ eksplosjon
Nintendo er kanskje ikke først ute med nye ting, men likevel leder de an i spillutviklinga på et par punkter. De har definert plattformsjangeren, de revolusjonerte bærbar gaming og de var først ute med gode bevegelseskontrollere.
HUMOR: Nerder kan også være morsomme
Både produsent Yoshiaki Koizumi og regissør Koichi Hayashida har jobbet i over ti år på forskjellige Mario-spill, og har tatt med seg denne kompetansen når de enda en gang redefinerer hva vi forventer av plattformspill.
Bruken av 3D, og da mener ikke 3D-grafikken (ofte kalt 2.5D), gjør det både mer spennende og lettere å bevege en spillfigur i tre dimensjoner.
I tillegg finnes det flere steder hvor du aktivt blir oppfordret til å bruke 3D-effekten for å utforske brettet. Ting er nemlig ikke alltid slik det ser ut ved første øyekast.
Bortsett fra disse spesielle brettene, er ikke 3D-effekten påkrevd for å spille spillet. Du kan når som helst skru den av, men da blir spillet faktisk vanskeligere.
ANMELDELSE: The Legend of Zelda: Skyward Sword – terningkast 6!
Litt for lett
Vanskelighetsgraden er en av spillets største problem. Nintendo har designet spillet slik at absolutt ALLE kan komme seg igjennom alle brettene uten problemer.
Dør du mer enn et par ganger på et brett får du først en bonus ‘power-up’. Sliter du fortsatt (dør fem ganger) dukker det opp en alt for kraftig utgave av Tanooki-drakten (et vaskebjørnlignende dyr, som lar deg flyte sakte igjennom luften – lik den i Super Mario Bros. 3 til Nintendo Entertainment System). Denne gulldrakten er som en permanent ‘power-up’ med stjerneevner.
Plukker du opp en stjerne i Mario-spillene blir du udødelig for en kort periode, mens den oppgraderte Tanooki-drakten er slik helt til du ramler ut av brettet eller kommer i mål.
OPPDAG: Zelda-spillene Nintendo ikke vil du skal vite om
Det var ikke et eneste brett jeg behøvde å prøve mer enn tre ganger før jeg klarte å komme meg i mål, og på første gjennomspilling klarte jeg å samle over 80 % av myntene som er gjemt rundt på brettene.
Disse myntene må samles for å låse opp veien videre for Mario. Jeg fant ikke alle, og spillet har høy gjenspillingsverdi fordi du trenger et visst antall mynter for å låse opp ekstra brett.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Og litt for kort
De åtte verdenene i spillet har seks brett hver, og det tar dessverre ikke mange timene før rulleteksten kommer for første gang.
Etter du har kommet deg igjennom alle de vanlige brettene – får du muligheten til å spille igjennom flere ‘Special’-verdener.
Her kommer nye utfordringer, og det er mulig å låse opp Luigi som spillbar figur. Dessverre er mange av disse ‘Special’-brettene omgjorte kopier av de du allerede har spilt i spillets hovedfortelling. De byr like vel på gode utfordringer for hardbarka Mario-spillere.
Bortsett fra dette oppfyller spillet alle kvalitetskrav, slik vi forventer fra Nintendo. Musikken er magisk, og leker seg med temaer fra alle Mario-spillene – brettene er utsøkt designet, og har høy gjenspillingsverdi – forskjellige ‘power-ups’ gir deg muligheten til å løse brettenes utfordringer slik du ønsker.
Tidligere i anmeldelsen var jeg innom den gjentagende historien i spillserien, og at den ikke er så viktig for opplevelsen av dette spillet. Likevel lurer jeg på en ting; kan det være slik at Mario-spillene er blitt gisler av sin egen historie? Går det an å endre noen ting med Mario-spillene uten å samtidig legge spillserien i grus?
Si din mening om spillet, eller om Mario-serien. Legg inn din kommentar under!
