Regissør Asif Kapadia har gjort det samme for Amy Winehouse i Amy som han gjorde for Formel 1-legenden Ayrton Senna i Senna.
Han har greid å skape et nært portrett av mennesket bak fasaden med kløktig navigasjon gjennom et hav av arkivmateriale.
Amy er opprørende å se, fordi vi vet hvordan det hele ender, og det er fortvilet å oppleve omgivelsenes maktesløshet i forhold til en ung dame på vei mot stupet.
Men denne fantastiske dokumentarfilmen gir oss også en bedre forståelse for Amys bakgrunn, hennes enorme talent og hvorfor det måtte gå som det gikk.
LES: Anmeldelsen av Cobain: Montage Of Heck
En motvillig verdensstjerne
Filmen tar i bruk mange private opptak som viser en usminket Winehouse med guarden nede.
Filmen forteller oss at Amy ble sterkt preget av at faren forlot familien da hun var 9 år, og at dette ligger bak mange av hennes senere problemer med depresjon, bulimi, alkohol og narkotika.
Som ung tenåring ser vi henne tulle rundt som enhver annen. I begynnelsen av karrieren ser vi henne være i sitt ess i små, intime konserter. Vendepunktet kommer med et destruktivt kjærlighetsforhold som sender henne ut i narkoavhengighet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er en stor forskjell på den Amy vi ser fra starten av karrieren og det vraket vi opplever i de siste årene. Forfallet går så å si i takt med den stadig lengre eyelineren.
I begynnelsen ser og hører vi henne snakke høyt og lavt om seg selv og musikken. I filmens siste del er hun mer eller mindre taus. Hun går fra å være en sprudlende og energisk jazzsangerinne til en motvillig verdensstjerne som blir utsatt for en oppmerksomhet hun aldri ønsket.
Tidlig i filmen sier hun at hun ikke tror hun ville taklet å bli stjerne, noe de senere begivenhetene viser alt for tydelig.
Musikalsk og menneskelig oppreisning
Jeg har fått nyvunnen respekt for Amy Winehouse som artist og låtskriver etter denne filmen. Vi husker kanskje best tabloidskandalene, men filmen minner oss på hennes udiskutable talent.
Jazzlegenden Tony Bennett setter henne for eksempel i samme bås som Billy Holliday og Ella Fitzgerald. Det sier litt!
Filmen gjør også at man forstår hvor ekstremt personlig hun var i sine tekster. Etter dette kan ingen høre Rehab på samme måte igjen. Asif Kapadia gir Amy Winehouse en musikalsk og menneskelig oppreisning.
LES: Anmeldelsen av 20.000 Days On Earth
Filmens bruk av arkivklipp blir aldri repeterende eller kjedelig. Jeg synes kanskje den hyppige bruken av paparazzibilder og video er litt problematisk. Blir filmen dermed en del av problemet?
Men det illustrerer effektivt det presset som Amy Winehouse levde under i de 5 årene fra suksessplata Back To Black ble utgitt i 2006 til hun døde 23. juli 2011.
Noen av personene som dukker opp i arkivklipp i denne filmen må være litt flaue over sine uttalelser i ettertid, som for eksempel Jay Leno og komiker Frankie Boyle.
Men det er lett å være etterpåklok i kinosalen. Lo vi ikke alle litt oppgitt av denne tilsynelatende forfyllede katastrofen av ei dame?
LES: Anmeldelsen av Dryads – Girls Don’t Cry
Mitch Winehouse, Amys far, har kritisert denne dokumentarfilmen for å gi et usannferdig bilde av begivenhetene. Det er kanskje ikke så rart, siden han kommer dårlig ut her.
Det skapes et inntrykk av bildene og intervjuene med ham at han var mer interessert i å mele sin egen kake enn å sørge for at datteren fikk den hjelpen hun trengte. Vi får se om hans egen versjon kommer.
Inntil videre er Asif Kapadias film et interessant og bevegende dokument over en av vår tids største sangtalenter, og en advarende skildring av hvordan hun gikk til grunne i musikkbransjens kjente fallgruver.
