Ei ung jentes musikalske oppvåkning skildres stemningsfullt men litt uforløst i Dryads – Girls Don’t Cry.

Filmen lykkes best i sekvenser med tonal utfoldelse og nysgjerrighet, der den observerer et knippe unge mennesker som lever i kraft av sin kreativitet.

Allan Hyde, kjent fra True Blood, synger "Girls Don't Cry" i Dryads - Girls Don't Cry (Foto: Last Filmdistribution).
Allan Hyde, kjent fra True Blood, synger “Girls Don’t Cry” i Dryads – Girls Don’t Cry (Foto: Last Filmdistribution).

Historien rundt er dessverre for svak, og skuespillet er av vekslende kvalitet, mens manuset sliter med å etablere interessante og troverdige konflikter.

Men musikken i sentrum er heldigvis av god kvalitet!

LES: – Jeg vil fortelle at musikk er viktig, sier regissør Sten Hellevig

Betatt av ny nabo

Hilde (Anneli Aune) er ei 15 år gammel Justin Bieber-jente som blir betatt av den nye naboen Henriette (Iben Akerlie).

Hun spiller i bandet Dryads sammen med Thomas (Allan Hyde) og Kjersti (Alba August) og holder til i et rockekollektiv som gir Hilde frisk musikalsk inspirasjon og et innblikk i en spennende verden.

Men hennes interaksjon med Henriette må holdes hemmelig for foreldrene (Morten Abel og Jannike Kruse), som er alt annet enn positivt innstilte til de nye naboene.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Morten Abel spiller Hildes pappa i Dryads - Girls Don't Cry (Foto: Last Filmdistribution).
Morten Abel spiller Hildes pappa i Dryads – Girls Don’t Cry (Foto: Last Filmdistribution).

Filmen er best hver gang kameraet utforsker det tette, mørke rockekollektivet, der skapertrangen gjennomsyrer alle kroker.

Marius Matzow Gulbrandsens kamera svever gjennom rommene og suger inn atmosfæren, akkompagnert av både akustisk og elektronisk musikk med sjel og dybde. Hadde historien holdt samme kvalitet som innpakningen, kunne Dryads ha vært en skikkelig toppfilm.

Kjersti (Alba August) synger og spiller keyboard i Dryads - Girls Don't Cry (Foto: Last Filmdistribution).
Kjersti (Alba August) synger og spiller keyboard i Dryads – Girls Don’t Cry (Foto: Last Filmdistribution).

Men handlingen blir for løs og ufokusert, og når det kommer til konfrontasjoner mellom figurene, blir det dessverre løst enkelt med hyl og skrik og lite prat.

LES: Anmeldelsen av Den tilfeldige rockestjernen

Kompromissløs skapertrang

Hilde er altså publikums øyne inn i dette miljøet, men figuren blir for enkelt skildret og ender opp som anonym og lite interessant, en lei skjebne for en hovedfigur.

Den meste interessante figuren er Iben Akerlies Henriette, selv om det er utfordrende å forstå seg på henne.

Hun rakker stadig ned på 1970-tallet, men ser ut som hun kommer direkte derfra i tidsmaskin. Vi skal tro på at hun hverken har mail, mobil eller PC, men driver med elektronikamusikk.

Hilde (Anneli Aune) får gitarleksjon av Thomas (Allan Hyde) i Dryads - Girls Don't Cry (Foto: Last Filmdistribution).
Hilde (Anneli Aune) får gitarleksjon av Thomas (Allan Hyde) i Dryads – Girls Don’t Cry (Foto: Last Filmdistribution).

Men hun er et interessant bilde på kompromissløs skapertrang, og Akerlie spiller henne med kraftfull innlevelse. Henriette er Hildes rake motsetning, og sånn sett er det lett å forstå hvorfor Hilde blir så betatt av henne.

LES: Anmeldelsen av Ta meg med

Filmen er svært løst basert på bandet Dryads som holdt til i et falleferdig hus i Kristiansand på 1990-tallet, men regissør og manusforfatter Sten Hellevig har laget en moderne historie om unge musikere på siden av det etablerte samfunnet.

Filmspråket er friskt, energisk og musikalsk, og gjør at Dryads – Girl’s Don’t Cry, til tross for et litt famlende manus, likevel blir en forholdsvis fin skildring av ung musikalitet.

Om FILMEN

Dryads – Girls Don’t Cry
  • Dryads – Girls Don’t Cry
  • Slippdato: 07.08.2015
  • Regi: Sten Hellevig
  • Utgiver: Last Filmdistribution
  • Sjanger: Drama, Musikk