Hvis jeg skal se på en komedie forventer jeg å flire, og hvis jeg velger drama regner jeg med en gripende beretning med sterke rollefigurer. Men hva vil jeg føle hvis jeg setter meg ned et førstepersons skyte- eller et plattformspill?
I et intervju med Gamespot under Game Developers Conference (GDC 2012) kritiserte mannen bak indieyndlingen Braid, Jonathan Blow, spillverdenens sjangerforståelse for å være overfladisk.
– I film har man ulike sjangere med forskjellige emosjonelle forventninger. I spill har vi ikke dette. Alle forventer noe morsomt fra spill.
Dette fører ifølge Blow til at spillsjangere ikke sier noe om hvilke forventninger spilleren bør ha, men bare hvordan spillet oppleves rent mekanisk.
Vi har derfor endt opp med sjangere som kun tar hensyn til objektive beskrivelser av spillenes kameravinkler og spillmekanismer.
LES OGSÅ: Spillanmeldelser holder ikke mål!
Underliggende motivasjoner
I en nylig episode av det ukentlige videosegmentet Extra Credits ble det påpekt at aspekter som kameravinkler, spillmekanikk og til og med nasjonalitet (japanske rollespill) ble brukt som sjangernavn for spill.
Det som virkelig betyr noe for spillere er derimot hva en får ut av opplevelsen, altså den underliggende motivasjonen for å i det hele tatt spille.
Batman: Arkham City og Rayman: Origins, er totalt forskjellige spillopplevelser, som appellerer til helt ulike sider ved meg.
Det ene gir meg en maktfølelse og handlingskraft jeg skulle ønske var til stede neste gang noen snek foran meg i køen. Det andre tar meg tilbake til barndommens muntre og lekne dager.
På spillportalen Steam er derimot begge sortert under de relativt vage kategoriene action og eventyr.
Dette er beskrivelser som sier utrolig lite om spillenes egenart, og som dessuten kunne beskrevet omtrent alt spillverdenen har å tilby.
Hvis jeg videre skulle utdypet hva slags spill dette egentlig var, ville jeg sannsynligvis gått i den samme fellen, ved å si at det ene er et tredjeperson spill og det andre et plattformspill.
Burde ikke heller mine sjangervalg få frem hvorfor jeg spiller de?
ANMELDELSE: Dark Souls – «Jeg hater dette spillet. Terningkast 5!»
(artikkelen fortsetter under bildene).
Subjektivt, men klokt
Extra Credits-gjengen påpeker eksempel at oppdagelse er en av de grunnleggende motivasjonene for å spille vestlige rollespill som The Elder Scrolls: Skyrim. En annen er ønsket om å ta del i en historie som blir skrevet gjennom egne handlinger.
Ville oppdagelse og selvberetning kunne erstattet det tradisjonelle rollespillstempelet (RPG)?
Når jeg spiller Gears of War er det ikke på grunn av fortellingen, men noe så spesifikt som lyden og følelsen av å skyte fiender. For meg er det noe så sært som en ‘feel good-shooter’.
I World of Warcraft og andre online rollespill er det ikke de rike verdenene som frister meg mest, men den den kapitalistiske friheten hvor det er klar sammenhengen mellom innsats og belønning. Et selvrealiseringsspill?
LES OGSÅ: Fjerner flerspillerkamp fra Diablo 3
Selv om jeg gjerne kunne tenkt meg sjangernavn som forholdt seg til disse grunnmotivasjonene, regner jeg med at andre spiller de samme spillene av totalt forskjellige årsaker.
Likevel er Jonathan Blows refleksjoner noe vi burde ta med oss videre.
Spill er ikke bare morsomme. Enkelte utfordrer vår mentale kapasitet, noen våre samarbeidsevner og andre får oss til å tenke og reflektere.
Selv om sjangere som rollespill og eventyr vekker mange assosiasjoner, blandes disse stadig sammen til moderne hybrider og avarter hvor opplevelsen kan være noe helt nytt og forskjellig enn ordets opprinnelige mening.
Hvis vi allerede nå begynner å vektlegge følelsene spill skaper vil vi i fremtiden ha et fyldigere spillvokabular og rikere diskusjoner.
Personlig har jeg nesten blitt gal av å finne frem til ord som forklarer hvorfor jeg spiller bestemte spill, og jeg utfordrer dere lesere til å gjøre det samme.
Har du noen gode sjangerforslag? Legg igjen en kommentar under.