Bortsett fra å ha et navn som fort kan lede til uheldige Google-søk er SSX-serien kjent for å være alt annet enn naturtro og realistisk.
Du breakdancer på brettet mens dubsteppen durer, og når ditt flere hundre meter lange fall når slutten, skaper kraften fra landingen en gigantisk sjokkbølge som sprer seg rundt i det vakre vinterlandskapet.
Det er snakk om latterlige snowboardstunts i supersoniske hastigheter og fall som ville drept selveste Hulken momentant.
Seriens nyeste bidrag har tatt på seg en mørkere og mer realistisk drakt, men hvis du kikker under tøyet, vil du finne igjen seriens tradisjonelle arkadeunderholdning.
Dødelige høyder
Fortelling i sportspill er som oftest noe jeg klarer meg godt foruten, og SSX leverer som forventet en blodharry og totalt uengasjerende møkkafortelling.
Griff, et tidligere medlem av den superkule ekstremsportbanden SSX, har forlatt gjengen for å satse på sin selvfinansierte solokarriere.
Av en eller annen grunn betyr dette at gjengen på totalt 9 personer reiser i Griffs fotspor for å fullføre alle hans løyper, bare litt bedre.
Denne turneen tar deg med til destinasjoner som Himalaya, Alpene og Sibir. For hver destinasjon skal man gjennom en rekke kappløp og løyper hvor det konkurreres om å ha mest mulig stuntpoeng.
ANMELDELSE: UFC Undisputed 3 – Ekstremvold i ordnede former
Til slutt må man utfordre selve fjellet, gjennom en overlevelsesløype med unike naturutfordringer for hver destinasjon.
For hvert område rekrutterer man dessuten et nytt medlem og får tilgang på nye verktøy som gjør at man i det hele tatt kan overleve de ekstreme forholdene.
Dette involverer alt fra en sinnssykt kul og befriende vingedrakt, til slitsomme handicap som en oksygentank og hodelykt.
Selv om disse mekanismene er en stor del av spillets ‘image’, er de i all hovedsak en gimmick som ødelegger mer enn de tilfører.
(Anmeldelsen fortsetter under traileren).
Anti-realisme
For en nybegynner er SSX stort sett et spill som spiller seg selv. Den første halvtimen hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med, men fikk likevel til mer enn det globale snowboardmiljøets kollektive prestasjoner de siste 50 årene.
Selv om det lave inngangskravet gjør at man egentlig ikke trenger å forstå det for å klare det, er spillets opplæringsdel et tekstbasert gufs fra fortiden, som gjør at man bruker unødvendig lang tid på å få med seg det grunnleggende.
I likhet med klassikere som Tony Hawk’s Pro Skater 2, er dette den typen spill hvor febrilske spakebevegelser resulterer i et megastunt etterfulgt av en grasiøs ninjalanding.
Selve utfordringen ligger mer i aspekter som kjøring og kunnskap om de ulike løypene.
Dette merkes veldig godt i overgangen fra stuntutfordringer til kappløp. Plutselig må man faktisk kjøre fort og effektivt, fremfor å vase rundt i sitt eget tempo.
ANMELDELSE: Kingdoms of Amalur: Reckoning – Heftige kamper, gammelt eventyr
Variasjonen i vanskelighetsgrad mellom de ulike løypene er til tider astronomiske, og de aller vanskeligste fremstår mer som dårlig designede torturkammere, enn reelle utfordringer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Superhelt på brett
Det jeg liker aller best ved SSX er den befriende følelsen ved å suse nedover bakken i tusen kilometer i timen og hoppe så høyt og langt at jeg nesten glemmer at det finnes noe som heter gravitasjon.
Spillbarheten i SSX rendyrker den klassiske arkadestilen og gir deg hele tiden svært tilfredsstillende feedback, både i form av heftige visuelle effekter og lyder.
Dessverre har utvikleren forkludret noe av denne uskyldigheten med rollespillelementer som både er blodfattige og malplasserte.
Les også: Facebook-spill stagnerer
At man går opp i erfaringsnivå (level) og kan kjøpe nytt utstyr finner man igjen i de fleste moderne spill, men i SSX er dette totalt uten substans. Det eneste som skjer når du går opp i erfaringsnivå er at du kan bruke bedre utstyr, og penger til dette har du uansett nok av, så det hele blir litt platt.
Engasjerer online
Spillets tilnærming til flerspillerdelen vil sannsynligvis skape mye splid blant spillere. Tradisjonell sanntidsspilling, enten via internett eller i sofaen, er totalt utslettet.
I stedet er online-segmentet i SSX basert på auksjonlignende events hvor tusenvis av spillere kan delta over lengre tid.
En av disse kan eksempelvis være en stuntløype som er åpen i 5 dager, med et deltagergebyr på 50.000. Desto flere spillere som prøver seg, desto større blir potten, og når tiden er ute blir de med høyest poengsummer belønnet.
Dette høres kanskje rart ut, men når man sitter der og ser på en event med flere tusen deltakere og en premie på flere millioner, blir man virkelig motivert til å prøve.
Andre spillere man møter i bakken er ikke direkte en del av ditt løp, men heller en sosial touch som skaper en digital skisenterfølelse.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Tidløs adrenalinmoro
SSX er en klassisk spillopplevelse som flyter veldig godt. Moderne støttepilarer som fortelling og progresjonssystem feiler fullstendig, men det som er viktig for at man skal kose seg i bakken er en velsmurt moromaskin.
Personlig synes jeg det er kritikkverdig at man har frarøvet digitale snowboardere muligheten til å spille med venner og familie i sofaen, men heldigvis er onlinesystemet et greit plaster på såret.
Hvis du er ute etter hyperrealisme og en gripende fortelling bør du styre langt unna dette spillet, men ingen er vel da så kjedelige at de takker nei til å være snowboardgud i en uke eller to?
Hva er ditt forhold til SSX-serien? Legg igjen en kommentar!
