Jeg har sagt det før, og kan godt gjenta det: Jeg er ingen religiøs mann.
Men jeg synes likevel det er fryktelig spennende å se filmer om eksorsisme. Prester mot Satan er kult!
The Devil Inside har tendenser til djevelsk spill, og tilløp til genuine grøss, men dessverre blir alt hengende i lufta, takket være et labert manus, middels skuespill og et dokumentarisk filmgrep som ikke fungerer.
LES OGSÅ: Topp 5: Eksorsisme!
På romersk asyl
I 1989 dreper en kvinne tre mennesker under en eksorsisme i USA.
Mange år senere drar datteren Isabella (Fernanda Andrade) til Roma, der moren er innlagt på asyl.
Hun får hjelp av to unge prestestudenter (Simon Quarterman og Evan Helmuth) for å få svar på hvorfor moren i det hele tatt ble overført til Roma, og om hun virkelig er besatt av demoner.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av The Thing!
Urolig kameraføring
The Devil Inside er laget på lavt budsjett, og er tydelig inspirert av den nylige suksessen til de tre Paranormal Activity-filmene.
Det som gjør denne litt annerledes, er at filmen er laget som en dokumentar, der Isabella følges av dokumentarfilmskaperen Michael (Ionut Grama).
Problemet med dette grepet er at Michael må være tidenes verste fotograf. Han veiver kameraet rundt som en full turist under et jordskjelv.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kunstig og tilgjort
Ingen filmskapere med noe respekt for seg selv ville behandlet kameraet på denne måten.
Derfor virker det så altfor kunstig og tilgjort til at jeg noen gang lar filmen dra meg inn i handlingen.
På ett tidspunkt ser vi også at en diskusjon i et auditorium filmes med håndholdt kamera fra to vinkler, uten at vi på noe tidspunkt introduseres for en kameramann nummer to.
LES OGSÅ: Topp 5: Vart-du-skremt-no!
Djevelske utrop
Det finnes noen gode scener i The Devil Inside, som gir litt frysninger på ryggen. Spesielt er både Suzan Crowley og Bonnie Morgan gode som eksorsistpasienter.
Det er ingenting man ikke har sett før, i bedre filmer som Eksorsisten og The Exorcism of Emily Rose, men jeg skvetter innimellom av djevelske utrop, grimaser og kroppsbevegelser.
Dessverre er noen av de andre skuespillerprestasjonene mindre tillitvekkende, og spesielt svak er Fernanda Andrade i hovedrollen. Det holder ikke å være pen, man må være troverdig, også. Det er hun ikke.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Faller igjennom
The Devil Inside slutter brått. Det er som om manusforfatterne gikk tom for printblekk, eller at regissør William Brent Bell ikke gadd mer.
Jeg ble sittende og tenke ”og så, da?” Men det får vi ikke svar på, for det finnes kanskje ikke noe svar.
The Devil Inside er grei for lettskremte, men faller igjennom om man trenger mer. Jeg trenger mer.
