Sist gang krevde jeg at neste Bond-film skulle være mer Bondsk. Det har regissør Sam Mendes sørget for.
Med Skyfall greier han kunststykket å søke tilbake til agent 007s røtter, samtidig som han gir en følelse av fornyelse.
James Bond er i en slags overgangsfase i en spenningsmettet film, med stor action og høy personlig risiko.
LES: Anmeldelsen av Quantum Of Solace
Personlige motiver
Noen lekker identitetene til britiske Mi6-agenter, og James Bond (Daniel Craig) går etter synderen.
Jakten tar ham blant annet til Istanbul, Shanghai og Macao, og leder ham til Silva (Javier Bardem).
Han er en tidligere Mi6-agent med personlige motiver bak sine handlinger, rettet mot Bonds sjef M (Judi Dench).
Dundrer i gang
Som vanlig dundrer Bond-maskineriet i gang før tittelsekvensen. Her er Bond i hælene på leiemorderen Patrice (spilt av svenske Ola Rapace), og byr på hardtslående action i fartsfylte omgivelser.
Det er bare litt synd at dette også er filmens beste actionsekvens. Ingenting av det vi ser senere i filmen slår åpningen.
Spenningen etterpå er blankpolert og velgjort, men har en åpenbar sett-det-før-faktor og det føles som en liten nedtur.
LES: Anmeldelsen av Blu-ray-boksen Bond 50 – Celebrating Five Decades Of James Bond
En ny Q
Vi må vel erkjenne at Sam Mendes har ikke tuftet karrieren sin på oppfinnsom action. Men han er fremdeles en god historieforteller. Handlingen følger et kjent Bond-mønster, uten at det føles plagsomt repeterende.
Det pustes nytt liv inn i Bond-seriens persongalleri, blant annet med en ny Q (Ben Wishaw), som er ung datanerd.
Dessuten møter vi agenten Eve (Naomie Harris) og Malloy (Ralph Fiennes), som vi aner kommer til å spille større roller i Bond-universet etter hvert.
En morsom skurk
Javier Bardem er effektiv som Silva, som plasserer seg cirka midt på ondskapsskalaen, men høyt på flashiness-barometeret. En morsom skurk!
Daniel Craig viderefører Bond som et stenansikt med isblå øyne. Ingen særlig utvikling, altså, men fremdeles en tøff helt for det 21. århundre.
LES: To Bond-filmer til for Daniel Craig.
Malplassert i London
Skyfall er aller best når Bond beveger seg i kjente elementer, det vil si eksotiske omgivelser.
Hjemme i London virker Bond nesten litt malplassert, som en figur i en britisk gangsterfilm. Og når vi får avslørt hva Skyfall egentlig er, er Bond virkelig ute på vidda.
Men også der har filmen sine underholdende øyeblikk av eksplosiv agentaction, og når rulleteksten lover at James Bond kommer tilbake, har jeg ingen problemer med å glede meg til det.
