Film gir oss blikk inn i verdener og virkeligheter vi ikke kjenner til daglig. Akkurat dette er hvorfor jeg elsker film. Ikke bare kan jeg oppleve fjerne steder eller eksotiske kulturer – jeg kan få innblikk i livene til mennesker som lever helt andre steder, på helt andre måter.
Film gir perspektiv og tvinger deg noen ganger til å reflektere. For funksjonsfriske er tanken om et liv i rullestol vanskelig å forestille seg.
ANMELDELSE: De urørlige – varmt skildra vennskap
I filmen De urørlige skildres vennskapet mellom en mann som er lam fra halsen og ned og hans nye assistent. Begge møter hverandre med hver sitt sett med fordommer, men lærer i løpet av filmen hverandre å kjenne – og seg selv.
Ukas toppliste handler altså ikke om selve rullestolen, men om menneskene som sitter i dem og historiene de har å fortelle.
Samuel L. Jackson som Elijah Price i Unbreakable
Når du går til steget å ofre hundrevis av menneskers liv for å finne din egen plass i verden, da har du alvorlige problemer.
I M. Night Shyamalans Unbreakable fra 2000, spiller Samuel L. Jackson rollefiguren Elijah Price, som lider av den sjeldne sykdommen osteogenesis imperfecta, medfødt beinskjørhet, noe som har satt ham i rullestol flere ganger i løpet av livet.
KAN INNEHOLDE SPOILERS FOR DEG SOM IKKE HAR SETT FILMEN!
Som barn ble han utstøtt av de andre barna siden han ikke kunne være med å leke – de kalte ham Mr. Glass siden bena hans knuste som glass hvis han falt og slo seg.
Etter mange år med superheltblader i sykehussengen ble Elijah overbevist om at hvis en med hans skjøre kropp kunne komme til verden, måtte det også finnes en som var fullstendig motsatt.
Elijah ble besatt av å finne sin uknuselige motpol, for kun hvis han var en superhelts nemesis kunne hans ødelagte kropp og smertefulle liv gi mening for ham. Kun da kunne han finne sin plass i verden.
Do you know what the scariest thing is? To not know your place in this world, to not know why you’re here. Elijah Price
Mr. Glass tyr til slutt til ekstreme midler for å finne sin uknuselige superhelt – en flyeksplosjon, en brennende skyskraper, et tog som sporer av – og finner til slutt en mann som på mirakuløst vis overlever. David Dunn (Bruce Willis) er superhelten Elijah vil gjøre til sin rival.
Den vanskelige oppveksten og det intense ønsket om å finne sin plass i verden gjør Elijah Price aka Mr. Glass til en svært interessant rollefigur, og Samuel L. Jackson er strålende som gal skurk full av indre konflikter.
Skrevet av Marte Hedenstad.
Peter Sellers som Dr. Strangelove i «Dr. Strangelove…»
Det skal ikkje vere lett å vere doktor Strangelove. Ikkje berre har han eit par bein som ikkje fungerer, men éin av armane hans er i tillegg tidvis utanfor hans eigen kontroll.
Når han i tillegg er «tidlegare» nazist, no rådgivar for dei amerikanske myndigheitene vert han sanneleg ein fascinerande og kontrastfylt karakter – godt hjulpe av Sellers innleving.
Hansken på den ufrivillig nazisthelsande handa var Sellers – ellers kjend som inspektør Closeau i dei opprinnelege Pink Panter-filmane – sin måte å hylle den gale vitskapsmannen Rotwang i Fritz Langs Metropolis.
It would not be difficult, Mein Führer. Heh, I’m sorry, Mr. President…
Dr. Strangelove
Utan at eg skal røpe slutten er Strangelove òg kruna på verket, og sentral i filmens siste klimaks før skjermen går i svart. Interessant nok var ikkje dette den originale sistescena, faktisk skulle filmen ende i ein paikrig blant mennene i «The War Room».
Det er fleire foreslåtte grunnar till at den ikkje vart teken med. Ein av dei var at President Muffley – òg spela av Peter Sellers – skulle ha fått ein pai i andletet, før nokon braut ut «Our young president has been struck down in his prime!».
Litt dårleg timing då president Kennedy vart skoten – «in his prime» – like før filmen opprinneleg skulle come ut.
Skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
Patrick Stewart som Professor Xavier i X-Men
Med sin lange erfaring fra Star Trek, og for sine Shakesphere-tolkninger på teaterscenen, var det ikke noen som var bedre rustet til å spille den kompliserte figuren Professor Xavier fra X-Men-universet.
Patrick Stewarts tolkning er alvorstung, og speiler den brokete og vanskelige fortiden til den sterke mutanten.
Med telekinese, tankelesing og en lang rekke utrolige krefter, kan Xavier påvirke omgivelser og mennesker ved tankens kraft.
Og som leder for de gode mutantene har han et enormt ansvar på sine skuldre.
I kamp mot det onde, i møte med barna han tar i mot på sin egen privatskole, rasisme og tynget av sine egne erfaringer, viser Patrick Stewart en komplisert figur som ikke bare løfter X-Men-filmene – men som også engasjerer på alle måter.
TOPP 5: Superskurker – gjett hvor på lista X-Men-skurken Magento havnet
Skrevet av Rune Håkonsen.
James Stewart som L. B. Jefferies i Vindu mot bakgården
Den britiske regissøren Alfred Hitchcock samarbeidet med James Stewart på en rekke spenningsfilmer på 50-tallet. Den beste av dem, etter min mening, er historien om mannen som er lenket til en rullestol mens han sakte, men sikkert oppdager at naboene slett ikke er så trivelige som han trodde.
Vindu mot bakgården fra 1954 er ikke bare en mesterlig film som tvinger deg ut på kanten av kinosetet, James Stewart er en stolt skuespiller som selv viser flere sider når han blir fanget i leiligheten uten fungerende ben.
Hitchcock tvinger oss til å ta del i hovedpersonen L. B. Jefferies sin nyskjerrighet ovenfor sine naboer, som når han med kikkert og kamera oppdager bruddstykker av naboenes lumske planer. Da filmen ble gitt ut på nytt i 1983 skrev den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert:
– Å se denne filmen er ikke som å se andre filmer, det er mer som å faktisk spionere på naboene. Hitchcock fanger oss fra starten. … Og fordi Hitchcock gjør oss til medskyldige i Stewart voyurisme, tar vi del hele hans opplevelse.
Skrevet av Rune Håkonsen.
Gary Sinise som løytnant Dan i Forrest Gump
Jeg hadde sett ham på kino før. Men da jeg så ham i Forrest Gump, tenkte jeg:
«Hva faen er det som har skjedd med Gary Sinise?»
Han satt da vitterlig i rullestol uten ben!? Jeg begynte å tenke tilbake i filmen, og syntes å huske at han bare ble filmet fra livet og opp før han ble krigsinvalid.
«Dæven, Gary Sinise har virkelig mistet beina. Flaks at han fikk en rolle som passet, da!» tenkte jeg.
Men selvsagt var det filmtriks, gjort med fremdeles fersk digital teknologi. I noen scener ble beina fjernet med data, i andre rett og slett gjemt under rullestolsetet. Vi var lettere å lure i 1994 enn nå. Og det var før vi hadde internett til å gi oss hver flik av informasjon om filmer og skuespillere.
Bruken av rullestol er kanskje ikke oppsiktsvekkende i Forrest Gump, men aldri har jeg så til de grader blitt lurt av fremstillingen av en rullestolbruker på film.
Og Gary Sinise har fremdeles beina i behold!
Skrevet av Birger Vestmo.