Når Oscar-vinneren Callie Khouri, manusforfatteren bak Thelma & Louise, lager TV-serie om country oppstår det søt musikk. Nashville er en fin blanding av fine countrymelodier, drama og intriger, og dette kan være denne TV-sesongens beste nykommer på skjermen.
Etter å ha sett de første episodene i serien kan jeg konstatere at Nashville er en lovende dramaserie, og jeg gleder meg til å se fortsettelsen.
Generasjonskrig
Nashville tar oss med til countryhovedstaden i USA, der Rayna Jaymes, spilt av Connie Britton (Friday Night Lights, American Horror Story), regjerer som dronningen av country.
Med 20 år i bransjen har hun vært en udiskutabel stjerne i en årrekke, men Rayna begynner å dra på åra, stjernestatusen har så vidt begynt å falme, den nye plata selger ikke og Rayna spiller konserter for halvtomme saler.
For å promotere det nye albumet uten å gå i minus økonomisk, vil Raynas plateselskap at hun skal turnere sammen med den unge nye countrystjerna Juliette Barnes (Hayden Panettiere), men de to ender i stedet opp som bitre rivaler. Rayna vil ikke assosieres med en tyggegummi-country-pop-artist som kun spiller på sex, mens Juliette ikke er spesielt begeistret for det hun ser på som en avdanka countrydronning som har mista grepet.
Det brygger opp til full diva-krig når begge vil ha gitaristen Deacon Claybourne (Charles Esten), Raynas tidligere elsker og låtskriverkompanjong, med på sin turné.
Dette er kjernen i handlingen i Nashville. I tillegg veves den politiske karrieren til Raynas mann, økonomisk trøbbel, og Raynas problemer med sin kontrollerende far, inn på en smart måte. Kontrasten mellom glitteret og showet på scenen, til det som foregår i kulissene når sceneteppet er gått ned, er stor.
Les også: Smash – Serien for musikalelskere.
Nyanserte rollefigurer
Liker du ikke countrymusikk, sier du? Jeg tviler på at det har noe å si for om du kommer til å like Nashville eller ikke. Serien handler ikke så mye om musikken, som om menneskene bak den – det er rollefigurene, ikke musikken som er i fokus.
Selv om både Rayna og Juliette begge er klisjéfylte rollefigurer, den falmende stjerna som klamrer seg til suksess og den sexye nykommeren som ligger seg til topps, så er de også nyanserte figurer som det er interessant å følge med på.
Den promiskuøse og utspekulerte Juliette, gjør det hun må for å nå sine mål, men vi får også se en mer sårbar side av henne som viser at det faktisk er en virkelig person under alle paljettene. Rayna fremstår som en beinhard dame som har vært i bransjen lenge, men vi ser også at det ligger mange vanskelige valg i livet bak suksessen.
Siden serien gidder å bruke tid på å vise at det er mer ved figurene enn det vi først ser, så er det et godt grunnlag for karakterutvikling her og det skal bli spennende å se hvor denne utviklingen tar serien. Callie Khouris manusarbeid er gjennomført bra, og derfor har jeg tro på at serien kan bli et TV-drama det er verdt å følge med på i tiden fremover, så lenge den unngår å tråkke altfor dypt ned i klisjémyra den sirkler rundt.
Ekte musikkglede
Så –synger skuespillerne selv? Ja, det gjør de. Nashville leverer et lydspor som består av en blanding av coverlåter og melodier skapt for serien, som skuespillerne leverer overraskende bra.
Panettiere har jobbet med musikk før og Britton skal ha jobbet med den legendariske musikeren og produsenten T-Bone Burnett for å få stemmen i stand. Jeg er ikke i tvil om at det er en del autotune med i bildet her i tillegg, men slik er det jo med virkelige artister også.
Nashville promoteres som en serie om ekte musikkglede, og derfor kunne jeg ønske at serien inneholdt mer musikk. Ja, jeg vet at Nashville er i en helt annen liga enn Glee, og at serien er laget for et helt annet publikum, men jeg savner å kunne drømme meg ihvertfall litt bort i lengre musikkinnslag.
Anmeldelse: Glee S02 – Broadway-stjernene og resten av skodespelarane i Glee skuffar ikkje!
Et høydepunkt er sidehistorien om den usikre servitrisen som viser seg å være en strålende låtskriver, og som opptrer på det lokale vannhullet på en åpen mic-kveld sammen med gutten som jobber i baren. Sam Palladio og Clare Bowen er sukkersøte sammen mens de leverer en trist låt, sunget med sarte stemmer, men det er jo så fint.
Her føler jeg att kjærligheten for musikken virkelig kommer frem, og det er med denne historien vi får kommentaren om at musikken, det er «a piece of you that you’re obligated to share». Jada, la oss smøre på med et tykt lag sentimentalitet – det går helt greit, for det smaker jo ganske godt en gang i blant.
Music, it’s a piece of you that you’re obligated to share. – Avery Barkley i Nashville.
Verdt å følge med på
Den første episoden i serien har mye å fortelle og mange figurer å introdusere og derfor er tempoet ekstremt høyt. Det var mye som skulle fortelles, noe som ble litt slitsomt, og jeg følte at klippetempoet ikke passet inn i en TV-serie om countrymusikk. Heldigvis har serien roet seg ned i den tredje episoden, slik at vi får tid til å puste mellom slagene, så ikke bli redd hvis du først synes det virker litt mye.
Nashville er absolutt en serie du kan kose deg med nå som vintermørket og kulda virkelig setter inn. Ikke la deg skremme av de glamorøse, Frustrerte fruer-aktige promobildene som reklamerer for serien.
Diva-krigen til tross, her det ikke bare tullete intriger og overdreven drama, Nashville er faktisk mer enn det.
Anmeldelsen er basert på episode 1 og 3. Nashville ser du på TV3 tirsdag, klokken 21.30.
