En 400 år gammel apokalyptisk profeti er i ferd med å fullbyrdes, en zombieinfeksjon sprer seg med stor fart gjennom storbyen London anno 2012.
Her starter ZombiU, og historien om din overlevelse.
Frykten for å være helt alene kan være overveldende – en vond og primitiv følelse – og den er til stede fra første stund i ZombiU.
Men spillets troverdighet er svak og et repeterende kampsystem gjør at jeg etter en stund mister fryktfølelsen.
KOMMENTAR: Mørke skyer truer spillbransjen – delta i debatten her
Balltreet – din beste venn
Mye av spilltiden i ZombieU brukes på nettopp kamp. Trange spillområder og klaustrofobiske brett gjør at du hele tiden må ta hensyn til zombiene som lurer omkring.
Å satse på raske løp gjennom grupper av udøde mennesker er ikke smart, selv løpende er det ikke vanskelig for zombiene å hente deg inn. Valget mitt falt ofte på å lure vekk en og en, for så å knerte dem med ett balltre.
Og ja, dette spillet har en 18-års aldersgrense som bør følges.
Skytevåpen er mer effektivt og langt dødeligere, men likevel vil balltreet være din beste venn i jakten på å finne ut hva som har skjedd og hvem som står bak profetien. Tilgangen på kuler, nødbluss og landminer er skral, og jeg sparte ofte dette til de vanskeligste situasjonene. Dermed ble det for min del mye stilleståing, venting på at zombiene skal angripe før et kjapt trykk på GamePad-kontrolleren smalt balltreet rett i panna på de blodtørstige hjernejegerne.
Balansen mellom hvor vanskelig det er å finne kuler og hvor mange zombier du må klubbe ned er ujevn, og gjør kampsystemet unødvendig ensformig.
ALT OM: Les mer om Wii U-konsollen og spillene her
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Original spillidé
Dør din spillfigur, dukker en ny opp og følger i dine spor. Dette grepet er smart og gir historiefortellinga en artig vri, og gjør at du kan plukke opp det din tidligere spillfigur har samlet inn. Etter at du har kvittet deg med zombien din forrige figur ble til da, vel å merke.
Mens et slikt grep gir narrativet i ZombiU en artig vri, er det flere andre ting som gjør at jeg mister troen på den storbyen som skildres.
I spillets begynnelse kommer din figur (som er navnløs for at du lettere skal identifisere deg) over et tilfluktssted, etterlatt av «The Prepper» som har brukt lang tid på å forberede seg på den kommende zombieapokalypsen.
At stadig nye tilfeldige overlevende ramler innom hver gang du dør og oppdager dette tilfluktsstedet er en svakhet, og hvorfor kommer det ikke flere underveis?
Troverdigheten til omgivelsene og det London som skildres er også i svakeste laget. Omkring ti forskjellige kjente steder er brukt i spillet, men jeg føler meg som en turist på sightseeing. Jeg får rett og slett ikke følelsen av å være fortapt i en storby.
ANMELDELSE: Nintendo Land – for dårlig til å selge Wii U-konsoller
– En styrer zombiene, de andre må overleve
ZombiU er i første rekke en enkeltspilleropplevelse, men tilbyr også flere måter å spille med venner på. Blant annet kan en person kommandere zombiehordene med GamePad-skjermen, mens de andre spillerne kjemper for å overleve på TV-skjermen.
Men dette er dessverre en kuriositet som kjapt blir lagt til side. På samme måte som i Nintendo Land vil jeg argumentere for at Nintendo ennå ikke er sikre på hvordan de skal bruke den nye kontrolleren med skjerm til å skape unike spillopplevelser. Mange gode ideer er kommet frem, noen er satt ut i liv, og jeg har tro på at Wii U enda har uforløst potensial med tanke på hvordan konsollen kan få folk inn i samme spillopplevelse.
Flere originale spillideer som ZombiU er det Nintendo trenger for at Wii U-konsollen skal bli en suksess i 2013. Om kvaliteten også går opp enda ett hakk vil den japanske spillgiganten være godt rustet for fremtiden.
