OK, så er ikke dette akkurat Schindlers liste. Men Tommy Wirkolas Hansel and Gretel: Witch Hunters er et kjapt og uforpliktende nummer som var over før jeg rakk å kjede meg.
Den ene hektiske actionscenen avløser den andre, og tåkelegger effektivt det faktum at manuset skranter, med tynne karakterskildringer og litt sliten ironi-humor.
Men Hansel and Gretel er i alle fall helt grei «camp», med noen ekstra bonuser om man er norsk.
Kastes inn i handlingen
Vi møter søskenparet Hansel og Gretel (Jeremy Renner og Gemma Arterton) flere år etter at de brente heksa som forsøkte å spise dem som barn i godtehytta si.
De har vokst opp til å bli heksejegere, og tilkalles til Augsburg, dere flere barn har forsvunnet.
De oppdager at superheksa Muriel (Famke Janssen) og hennes heksehjelpere (blant andre Ingrid Bolsø Berdal) har kidnappet barna til en farlig seremoni under den kommende rødmånen.
LES: – Jeg er veldig fornøyd, sier Tommy Wirkola.
Filmen tar seg ikke tid til å introdusere Hansel og Gretel for oss i særlig grad, men kaster oss rett inn i handlingen. Det er litt synd, for vi får ikke tid til å få noen følelse av hvem disse figurene er.
Det er kanskje ikke en slik film, men et sterkere fokus på søskenforholdet hadde gjort den bedre. Filmens korte spilletid og noen brutale kutt kan også indikere at noe av historien har havnet på det digitale gulvet i klipperommet.
Når det er sagt, ser både Jeremy Renner og Gemma Arterton ut som kule, oppgraderte eventyrhelter, med et rikholdig anakronistisk vokabular og våpenarsenal. Renner har det rette utseendet, men virker nesten litt uinspirert til tider, mens Arterton fremstår som ei herlig, fyrrig og initiativrik actiondame.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sprøyter inn energi
I tillegg får vi en rutinemessig skurkerolle fra Peter Stormare som Augsburgs slemme sheriff, Thomas Mann (Project X) er småmorsom som Hansel og Gretels største fan, mens Famke Janssen gjør det hun kan ut av den store hekserollen.
Vi møter også flere norske fjes. De gjør ikke nødvendigvis filmen særlig bedre, men det ER gøy på en kleinabsurd måte å se Bjørn Sundquist spille en figur som heter Jackson og snakker finnmark-engelsk.
LES: – Ingen grunn til at norske skuespillere ikke skal kunne brukes, sier Tommy Wirkola.
Det beste med filmen, er hvordan Wirkola sprøyter inn energi i nesten alle actionscener. De er svært tett klippet, inneholder flere oppfinnsomme knep, og avsluttes gjerne med store mengder heksegørr, som nesten når Død snø-nivå.
Det vil kanskje oppfattes som historisk ukorrekt å bruke maskingevær og andre mekaniske innretninger på noe som ligner 1600-tallet, men troverdighet og realisme har ingenting med dette å gjøre. Dette er tull og tøys, og filmen vet det.
Anarkistisk middelaldersk eventyraction
Nei, Hansel and Gretel: Witch Hunters forsøker aldri å være Schindlers liste. Jeg trekker heller en parallell til Sam Raimis Army of Darkness. Wirkolas film har noe av den samme anarkistiske holdningen til middelaldersk eventyraction, men kommer til kort når det gjelder den inneforståtte humoren.
Historien kunne også trengt en sterkere emosjonell kjerne. Men dette er godkjent som B-film-underholdning, noe jeg har et svakt hjerte for, og jeg er sikker på at denne filmen vil fungere enda bedre med øl i sofakroken.
Avslutningen legger modig opp til flere eventyr. Jeg er usikker på om vi kan forvente en oppfølger.
Men skulle det likevel skje, må jeg sitere Twitter-brukeren John Podhoretz: – In the sequel, Hansel and Gretel and Abraham Lincoln team up with Snow White and the Huntsman to kill John Carter.
Han har skjønt i hvilket univers denne filmen opererer!
