The Cave

Noen spillskapere har ekstra høy status i for bidrag til spillkanonen, spill som i dag regnes for å være essensielle verk i spillhistorien. Ron Gilbert er en av dem; på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet skapte han to spill som i dag regnes for kultklassikere. Pek-og-klikk-eventyrspillene Maniac Mansion (1987) og The Secret of Monkey Island (1990) regnes av mange som de beste spillene i sjangeren noensinne.

The Cave er det første spillet Gilbert har regien på selv på hele 23 år, og byr på den samme tørre humoren som først gjorde ham populær.

Pek-og-klikk-elementene er kraftig tonet ned til fordel for større fokus på puslespill og plattformhopping, men ujevne tekniske kvaliteter og generisk visuell stil gjør The Cave til et skuffende comeback.

ANMELDELSE: DeathSpank – en sann historie … NOT!

Velg dine eventyrere

Syv vidt forskjellige figurer, med hver sine unike egenskaper, står uten for Hulen (ja, jeg skriver Hulen med stor bokstav ettersom spillet faktisk heter The Cave). Du må velge hvilke tre du vil ha med inn i Hulen og med på eventyret.

Hver figur har også egne spillområder som er unike for den enkelte figur, dermed må du spille gjennom The Cave minst tre ganger før alt er oppdaget.

De unike egenskapene gjør at du hver gang, selv om du spiller et brett du har fullført tidligere, må tenke frem nye løsninger på hvordan du skal knekke gåtene. For det er gåtene som står i fokus i The Cave, og hvordan du bruker de tre spillfigurene til å løse dem.

Gåtene består ofte av at en spillfigur må gjøre noe på ett sted, mens en annen trykker på en knapp et annet sted. Utfordringene oppleves som ferske hver gang du møter samme gåte, men innebærer mye løping og flytting av spillfigurene. Det er langtekkelig når du må løpe forbi samme hindringer for fjortende gang.

RETROSPILL: Zak McKracken and the Alien Mindbenders – Gilberts ukjente perle

Best alene

Med tre figurer i hulen, er det naturlig at også tre spillere kan samarbeide. Med enten en eller to andre venner kan dere ta kontroll over hver deres figur – noe som gjør gåteløsningen enda mer spennende sammen.

Men The Cave er noe så rart som et spill som er morsommere alene.

Flerspiller betyr nemlig ikke at skjermen deler seg og har en del for de forskjellige spillerne. Alle må dele samme hovedskjerm, noe som gjør at en spiller også bestemmer hvor de andre skal gå.

Et stort problem er også at spillere som ikke er i selve tv-bildet ikke kan bevege seg, noe som skaper mye frustrasjon hvor en spiller til stadighet må hente de andre. At Double Fine ikke har lagt til en automatisk skjermdelingsfunksjon (splitscreen) som LEGO-spillene ofte har er for meg helt uforståelig.

BAKGRUNN: Utvikleren Double Fine spillerne til å punge ut

Anonym spillverden

Humoren i spillet gir meg assosiasjoner til Monkey Island-spillene. Den er tørr, gjør narr av spillklisjeer (metahumor) og føles ikke tvungen eller oversvømmende på opplevelsen. Dette sammen med de forskjellige figurene gjør at spillet ikke ramler fra hverandre – selv om figurene gjerne kunne vært mer tydelig karikerte med flere personlighetstrekk.

Spillverdenen rundt har heller ikke en sterk rød tråd, men oppleves i stor grad som en sekvens av tilfeldig sammensatte brett. De forskjellige figurene reiser til mange forskjellige områder i hulen med unike visuelle knagger (ridderen utforsker et underjordisk slott, for eksempel, men ingen av disse områdene har egenart som knytter dem sammen.

Spillet føles som tilfeldig sammensatte brett som alle tilfeldigvis befinner seg i en hule.

I sine beste øyeblikk er The Cave et morsomt spill skapt i samme humorånd som først gjorde spillskaper Ron Gilbert kjent, men er ellers et middelmådig plattformspill som er langt unna det jeg forventer av en legende.

The Cave er ingen ny spillklassiker.

Tilgjengelig på Wii U, Playstation 3, Xbox 360, PC og Linux via digital nedlasting. Denne anmeldelsen er basert på Playstation 3-versjonen.

(kommentarfeltet finner du under traileren)