14. juni er det premiere på Will Smiths nyeste film After Earth her til lands. Filmen har fått hard medfart av amerikanske kritikere, og mange mener at regissør M. Night Shyamalans Hollywood-karrière, som stort sett har har gått nedover siden hans gjennombrudd med Den sjette sansen i 1999, snart bør ta slutt.
Les også: Filmflopp for Will Smith. – Storfilmen After Earth gir bunnrekord for filmstjerna.
After Earth handler om en fremtid der en miljømessig kataklysme har tvunget menneskene til å forlate jorda og solsystemet på søken etter en ny planet.
Dette er med andre ord en såkalt postapokalyptisk film, og i den anledning kårer Filmpolitiet de beste filmene i sjangeren!
Les også: Dette er årets sommer-blockbustere!
Skal vi lage en topp 20?
Nei, det skal vi ikke, men det hadde vært fristende å utvide akkurat denne topplista, for postapokalyptiske filmer er det mange av og derfor har denne lista vært ekstra vanskelig å lage. Diskusjonen ble opphetet i redaksjonen da vi skulle stemme frem de fem beste filmene, og det måtte flere runder med avstemning til før resultatet ble klart.
I prosessen falt det dermed ut en del filmer som våre forskjellige redaksjonsmedlemmer gjerne ville ha med, og derfor er det naturlig å nevne noen av boblerne som dessverre ikke nådde helt opp.
For eksempel Hayao Miyazakis Kaze no tani no Naushika, eller Prinsessen fra Vindens dal som den heter på norsk. Denne animasjonsfilmen fra 1984 har en helt spesiell vri på den postapokalyptiske sjangeren.
I filmen forteller Miyazaki en sterk historie om en ung jente som prøver å redde miljøet fra menneskenes ødeleggelse. Med vakker animasjon og et stemningfullt lydspor skaper filmen et spennende univers som bergtar deg fra første stund.
En annen film som bør nevnes er Delicatessen fra 1991 av Jean Pierre Jeunet (Amelie, Alien: Resurrection).
Dette er en uvanlig postapokalyptisk film, der fortellingen er satt i et dystopisk Frankrike, i en leiegård over en slakter, hvor mat er en verdifull valuta.
Den visuelle stilen i Delicatessen skiller seg fra det meste du har sett tidligere, og mest sannsynlig kommer til å se igjen.
Andre filmer som ikke nådde helt til topps, men som bør nevnes er Children of Men fra 2006 med Clive Owen, den russiske filmen Stalker fra 1979, og ja, vi må også nevne Waterworld.
MEN nå skal vi over til den virkelige lista! Og er du uenig? Kom med dine favoritter i kommentarfeltet!
Planet of the Apes (1968)
Andreas: Ein klassikar, og kanskje ein klassikar i den grad at det er lov å avsløre slutten? Med Rise of the Planet of the Apes i 2011 fekk me sjå førhistoria, så det er kanskje ikkje så overraskande at «It was earth all along» – planeten styrt av apekattane er jorda, langt inn i framtida!
Då general Taylor (Charlton Heston) fell ned på kne framfor ei øydelagd Friheitsgudinne, har han gjennomgått ei reise. Frå den kyniske romfararen som forlot jorda for å unngå umenneskelege mennesker, til å gjennomføre umenneskelege handlingane sjølv, til no å Forstå Alt.
– Ah, damn you! God damn you all to hell!
Langs heile filmens handling har det blitt skrapt litt i overflata, den eigentleg-ikkje-onde Dr. Zaius har åtvara han, men han ville ikkje innsjå det. Den post-apokalyptiske verda er forårsaka av menneska sjølv, mest sannsynleg gjennom atomvåpen av eit slag.
Planet of the Apes vart teken inn i det amerikanske kongressbiblioteket i 2001 for å vere «kulturelt, historisk og estetisk viktig». Det kjennest nesten ut som eit stikk til Tim Burtons… mindre heldige remake i same namn som kom ut det året.
I 2014 kjem Dawn of the Planet of the Apes, som skal fortelje meir av historia før 1968-filmen. Me venter i spaning.
WALL-E (2008)
Marte: WALL-E er historien om den eneste roboten som er igjen på jorda som er ødelagt av forsøpling. Menneskene har rømt planeten til fordel for et gigantisk romskip.
En dag oppdager WALL-E en liten, grønn spire i all søpla og et stort eventyr om å redde jorda kan begynne. Da filmen kom gikk den lille, tapre roboten med det store hjertet rett hjem hos publikum og WALL-E er blitt en kjær figur for mange.
Les også: Topp 5: Små helter!
Pixar har med WALL-E laget en film full av humor, kjærlighet og en god dose sjarm – dette er rett og slett en varm og trivelig postapokalyptisk film!
I Filmpolitiets anmeldelse av filmen skriver Birger Vestmo at historien i filmen bringer med seg et budskap om hvordan vi mennesker behandler verden vår, og at den advarer om hvordan våre handlinger vil ha konsekvenser for våre etterkommere.
«Men budskapet trykkes ikke nedover ørene våre. Det ligger der i bakgrunnen, mens vi underholdes av et utrolig eventyr som når stadig nye svimlende høyder.»
«WALL-E», anmeldt av Birger Vestmo.
Anmeldelse: WALL-E – Dette er fortellerteknikk på høyeste nivå!
Akira (1988)
Rune: Tredje verdenskrig er over. Året er 2019. Nesten 30 år er gått siden en atombombe ødela verdensmetropolen Tokyo, ut av asken vokste Neo-Tokyo.
Akira (1988) regnes som et definerende verk innen moderne animefilm. «Anime» er en samlebetegnelse på japanske tegnefilmer og -serier, og har et distinkt og stilisert kulturelt uttrykk.
Filmen utfordret gjeldende konvensjoner i animefilm, og plasserte cyberpunk-sjangeren på hovedscenen innen japansk populærkultur. Nyutgivelsen i vesten på starten av 2000-tallet har fått noe av æren for den stadig voksende interessen for japansk kultur, sammen med filmer som Chihiro og heksene.
En natt, på Neo-Tokyos motorveier, omgitt av en by hvor frykt, sikkerhet og terror dominerer hverdagen, krasjer Tetsuo motorsykkelen med en bil som frakter tre små barn. Tre spesielle barn med paranormale egenskaper. Han blir tvangsinnlagt på et militærsykehus, men han er ikke den samme.
Samtidig kommer Kaneda i kontakt med en opprørsgruppe. Spørsmålene kommer strømmende: Hvem er barna? Hvem har skapt dem? Hva gjør de? Hva skjedde egentlig? Hva skjuler Neo-Tokyo?
Mens animefilm og – serier var kjent for å bruke animasjonsteknikker hvor figurer uttrykte følelser via stillbilder, alt for å kutte produksjonskostnadene, er et av Akiras kjennetegn en nærmest bunnløs dedikasjon til detaljer.
Selv ubetydelige bakgrunnsbilder av storbyen, som kun er tilgjengelig i noen få sekunder, øverst til venstre i selve filmbildet, ble malt ut med stor presisjon. Filmen oser av et ønske om å være tro mot den originale tegneserien (mangaen).
Her kan du høre den siste låten fra lydsporet til «Akira». Fremført av Geinō Yamashirogumi (芸能山城組) – først utgitt i 1990.
Filmen bygger seg opp til en enorm opplevelse fra et enkelt utgangspunkt. Den første kollisjonen blir en katalysator som setter enorme krefter i sving.
Når filmens rulletekst begynner sin reise over skjermen, er det umulig å ikke sitte lamslått tilbake. Fra de rent tekniske kvalitetene, som tegningene, lyden, musikken, detaljene, til den ambisiøse historien, figurene og hendelsene. Jeg vil ikke avsløre noe av hva filmens historie inneholder utover det jeg har skrevet over, det er noe du må oppdage og oppleve selv.
Akira er, etter min mening, et av filmhistoriens viktigste verk.
(lista fortsetter under traileren)
Mad Max-filmene (1979, 1981, 1985)
Birger: Den første Mad Max fra 1979 satte en ny standard for post-apokalyptisk fantasi på filmlerretet. Her har samfunnet brutt sammen på grunn av energimangel, en stadig mer aktuell og sannsynlig fremtidsvisjon. Det drepes for olje og bensin, og kriminelle gjenger herjer lokalsamfunn på den australske landsbygda på jakt etter det sorte gullet.
Mel Gibson fikk et formidabelt gjennombrudd i rollen som Max Rockatansky, mannen som jager skurkene i sin gule Ford Falcon sedan (1974-mod). Regissør George Miller serverte et blekt bilde av en fremtidig verden i energikrise, der samfunnet slik vi kjenner det har gått i oppløsning, og lovløsheten dominerer.
– I think we’ve got some hoon trouble…
Max
Oppfølgeren, Mad Max 2 – Landeveiens kriger, skrur alt opp tre hakk, og ble selve malen for 1980-tallets mange postapokalypsefilmer, hvorav de fleste hørte hjemme på VHS. Den tredje filmen, Beyond Thunderdome, ble ikke like godt mottatt i 1985.
Nå, nesten 30 år senere, er mange spente på George Millers fjerde Mad Max-film, Fury Road, som kommer i 2014. Her er det hardbarkede Tom Hardy som spiller Max Rockatansky, og det blir spennende å se hvordan han tar opp arven etter Mel Gibson!
12 Monkeys (1995)
Marte: I Terry Gilliams 12 Monkeys, som kom et par år før hans kultklassiker Frykt og avsky i Las Vegas, tar vi turen til en fremtid der menneskene er tvunget under jorden etter at et dødelig virus har spredd seg på klodens overflate. Demokratiet har opphørt og en undertrykkende stat styrer med har hånd.
Bruce Willis spiller James Cole, en straffange som må reise tilbake til fortiden for å oppdrive informasjon om viruset og terrorgruppen som skal ha spredd det.
Når Cole havner i 1990 istedenfor 1996, og på grunn av hans insisterende påstander om at han er fra fremtiden og at verden kommer til å gå under blir han innlagt på mentalsykehus.
Mellom merkelige drømmer og flere tidsreiser begynner Cole etterhvert å miste taket og han klarer ikke lenger å skille mellom hva som er virkelig og ikke.
Oh, wouldn’t it be great if I was crazy? Then the world would be okay.
12 Monkeys er en oppvisning i godt skuespill, mesterlig regi og strålende manusarbeid. Filmen hopper frem og tilbake mellom fortid og fremtid, men mye av handlingen er satt til tiden før apokalypsen fant sted. Manusforfatterne og regissør Terry Gilliam vever de to tidslinjene sammen, mens fremtiden brukes som et rammeverk for historien.
Bruce Willis spiller godt som en mann som har begynt å tvile på sin egen mentale helse, og vi møter også en fabelaktig Brad Pitt i rollen som den forstyrrede Jeffrey Goines.