Er du dritttlei av at regnværet høljer ned ute, eller bor du en plass det faktisk er sol og er sliten etter en lang dag på stranda? Samme hvilken grunn du har til å sitte inne så trenger du god underholdning mens du gjør det – her får du våre anbefalinger for hvilke TV-serier du bør bruke tid på i sommer!
La oss bare si det med én gang, vi dropper å anbefale Sopranos og Game of Thrones her nå – du har hørt at de er bra.
Vi vil heller fokusere på serier som kan være ukjente for noen, som kanskje ikke har fått nok oppmerksomhet, eller som rett og slett kan være en skjult perle som du bør ta en titt på. Ingen ordentlig rangering denne gangen, bare noen tips fra oss.
Og har du noen egne anbefalinger å komme med? Ja, så sleng dem inn i kommentarfeltet da vel!
Enlightened (2011-2013)
Andreas: Det er lite som er så irriterande som pappfigurar av kvinner på film eller tv. Hore eller madonna, jomfru i nød eller konstantmacho – det er då ytterst få som faktisk er éin ting? Ei heller treng det vere eit mål at dei skal vere ufeilbarlege. For visst pokker kan Amy Jellicoe vere irriterande, men det er då vitterlegen dei aller fleste menneske i røynda òg.
Teken frå: Tre damer du kommer til å elske
I Enlightened speler Laura Dern rolla som Amy – ein mellomleiar i eit medisinsk konsern. I løpet av seriens første fem minutter får ho nervøst samanbrot, gjennomgår new age-behandling på eit behandlingssenter, og kjem att til kvardagen som ei idealistisk sjel i den hardbarka pengevalsen. Ei passiv-aggressiv, smått narsissistisk sjel som på eit eller anna plan mest ynskjer å gjere gode ting.
Er det ein komedie? Tja, det er ingenting her som kan fungere med latterspor i bakgrunnen. Er det eit drama? Nei, figurane er for bittersøte og rare. Er det perfekt? Langt derifrå.
Som venskap flest, Enlightened fungerar best når du gir den litt tid. Onde tunger vil kanskje hevde at serien eigentleg ikkje startar før andre sesong, men niande episode i første sesong står fram som ein nesten pinleg poetisk halvtime i tv-historia.
Her følgjer me Amys mor, Helen – som òg er Laura Derns mor, Diane Ladd – ein heil episode i hennar daglege gjeremål. Lite action, lite av seriens hovudperson, men mykje deileg dveling. Eit vakkert, visuelt brev til kvinner med for få hyllemeter til all nipsen sin.
Enlightened er tilgjengelig for hjemmekino, og på strømmetjenesten HBO Nordic
Freaks and Geeks (1999-2000)
Andreas: Kjære Freaks and Geeks. Eg elskar måten du ikkje gjer high school til ein stad utelukkande for undertøysmodellar. Eg elskar korleis du frontar uvissheita ein kjende i skulegangane, anten du var løva, gasellen eller dovendyret i skulegardens næringskjede.
Serien er spelt inn rundt 2000, portretterar William McKinley High (ikkje den same som i Glee) i 1980, og har adoptert fargepaletten frå fleire av 70-talsseriane som inspirerte skaparen Paul Feig, og produsent og regissør Judd Apatow.
Apatow har omtrent gjort det til sitt livsverk å gjenskape stemninga han opplevde på ulike tider i livet sitt, anten det var videregåande i Freaks and Geeks, collegelivet i Undeclared, 20-åra i Knocked Up, og no til sist – 40, feit og ferdig i This is 40.
Filmbonanza-intervju: Judd Apatow er blitt komediekonge av å grave i egen usikkerhet
Og sjølv om han til tider kan anklagast for å vere litt for forelska i eiget materiale, skal han hedrast for å trekkje andre namn opp i Hollywood-lyset. Andre filmskaparar som forsøker å gjere noko av det same, anten det var i morosame Superbad, bitande Forgetting Sarah Marshall eller nydelege Girls.
Freaks and geeks står likevel igjen som noko av det mest ærlege, og til tider mest herlege dei har laga. Folk bryt ut av stereotypane sine – alle cheerleaderane er ikkje summande dronningbier, alle nerdane er ikkje kjempesmarte, alle lærarane er ikkje vonde – og samtalane er mellom faktiske skuleelevar, ikkje 25 år gamle glansbileter.
Og kanskje det var mangelen på meisla kroppar, og ovmengda keitete samtalar, som førte til at serien berre fekk éin, vakker, 18-episodars sesong (berre 12 gjekk på lufta i USA).
Bortsett frå heimekinoversjonen med latterleg mykje ekstramateriale – samt muntleg framstilling historie frå manusforfattar Paul Feig om kva som ville ha hendt med figurane i sesong 2 – er ei trøyst er at så godt som alle hovudpersonane i serien har gått hen og blitt store andre stader:
Rett som det er smiler eg til tv-skjermen, til Dr. Lance Sweets (John Francis Daley) i Bones, Marshall Eriksen (Jason Segel) i How I met your mother, Laurie Keller (Busy Philipps) i Cougar Town eller Roman DeBeers (Martin Starr) i Party Down medan eg tenkjer:
«Hah, eg veit korleis du var då du gjekk på vidaregåande!»
Freaks and geeks er tilgjengelig i ein flott heimekinoversjon, samt i amerikansk Netflix.
Top of The Lake (2013)
Maria: Det skal ha vært en episode av Deadwood som fikk den oscarvinnende regissøren Jane Campion til å skjønne at tv-serier er fremtida – så takk HBO – nok en gang, for at dere bana veien og for at vi nå kan se den rare, fengslende og unike tv-serien Top of the Lake.
Elisabeth Moss, kjent som den grå musa i Mad Men, spiller kriminaletterforskeren Robin som skal finne en forsvunnet tolv år gammel gravid jente i villmarka i New Zealand. Tui, som jenta heter, er dattera til den lokale narkobaronen som spilles av briliante Peter Mullan (Tyrannosaur), som får også denne gangen spiller en figur med alvorlige indre demoner.
Serien er tungstarta. Den har bifigurer – og historier det tar lang tid å skjønne seg på, og ofte har ikke episodene noe skikkelig slutt. Heltinna er emosjonell, men privat, også ovenfor oss som seere. Noen ganger oppfører hun seg rett og slett idiotisk, men det gjør henne menneskelig og man blir glad i henne.
Jane Campion fortsetter å utforske sin nysgjerrighet for kjønnsroller, sex, og makt i serien. Selv om både mennene og kvinnene i serien fremstår som høyst menneskelige og uensarta, er det en klar overvekt av unike, komiske, og triste kvinneskikkelser i Top of The Lake.
Etter tre – fire episoder blir man fanget av den faretruende og pussige stemninga i serien. Mange har nevnt Twin Peaks i samme åndedrag som Top of the Lake, og på mange måter ligner den, med sine ukonvensjonelle figurer i et lite lokalsamfunn, som alle er prega av forsvinningen til ei ung jente.
Serien ble nylig nominert til Emmy for beste miniserie. Vi krysser fingra for Jane Campion.
Les også: Her er Emmy-nominasjonene!
Top of the Lake kan du se i amerikanske Netflix. (Du får tilgang til amerikansk netflix i Google Chrome med din norske bruker ved hjelp av Mediahint)
The Hour (2011-2012)
Rune: Ben Wishaw er en kommende Hollywood-stjerne. Etter han fikk rollen som duppedittassistenten til James Bond er det bare et tids spørsmål før denne britiske karen flytter over til solfylte California.
Men han fortjener det, for Wishaw er en dyktig skuespiller som har dukket opp i både Cloud Atlas og Parfymen. Og i 2011 fikk han sin første hovedrolle i en serie – The Hour.
Den britiske kringkasteren BBC har en lang og spennende historie, med mange eksentriske profiler og en unik posisjon blant verdenens mediehus. Og i kulissene lurer dramaet og intense øyeblikk, alt i arbeidet med å få nyhetsprogrammet The Hour på lufta.
Freddie Lyon (Wishaw) er en abisiøs ung journalist som vil opp og frem, og et eget TV-program gir ham muligheten til å ansette de beste journalistene. Men det å lage et nyhetsprogram ingen har sett maken til skaper spenning i hver eneste episode.
Anmeldelse: The Newsroom – Serien som ville gitt PFU mareritt.
I motsetning til The Newsroom er The Hour en serie som klarer å overbevise meg om at menneskene og situasjonene er troverdige. Spenningen som oppstår mellom de meningssterke journalistene, satt opp mot 50-tallets konflikter – som Suez-krisen i 1956 – kombinert med et tidsbilde som får tiåret til å se ut som en eneste fest, gjør The Hour til en førsteklasses tv-opplevelse.
Første sesong av The Hour kan du se i norske Netflix.
Archer (2009 -)
Marte: Hvis du er fintfølende, ikke liker grove vitser og politisk ukorrekthet må du styre unna Archer, hvis du synes sånt er morsomt kommer du imidlertid til å elske denne animasjonsserien fra FX.
Archer er som en blanding av James Bond og Californication. Serien dreier seg rundt Sterling Archer, verdens største sleazebag, som tilfeldigvis er toppagenten i ISIS, etterretningsbyrået som moren driver. Horer, penger, sex og seg selv er alt Sterling tenker på, og han er ikke redd for å bruke byråets penger på akkurat det.
Anmeldelse: Archer – Sexy og morsom animasjon!
Archer handler mer om de dysfunksjonelle folka som jobber i ISIS enn om spionoppdragene. Her finner vi en herlig blanding av kvinnehatere, mannehatere, rasister og maktmisbrukere – alt man trenger for å lage herlig politisk ukorrekt humor.
Av og til er det forfriskende med frekke folk og Sterling hører absolutt hjemme i den kategorien, noe som byr på mange morsomme øyeblikk i løpet av serien, og la oss ikke glemme det Oidious-aktige forholdet Sterling har til moren! Svært forstyrrende er det, men morsomt er det så absolutt også.
Så langt er det fire sesonger av Archer, og alle er tilgjengelig i Netflix.