Saints Row IV er festlig – la det være sagt. Spillet slipper løs en ustoppelig bølge av metaironisk humor, som gjør narr av både spill og spillere, mens oppdragene overgår hverandre etter hvert som historien om «the Third Street Saints» ruller ustoppelig av gårde.

Forrige spill i serien, Saints Row: The Third, fikk et meget lavt terningkast av meg i 2011, i all hovedsak fordi ingen handlinger hadde konsekvenser. Uten konsekvenser mister selv de mest absurde forsøkene på underholdning sin humoreffekt.

ANMELDELSE: Saints Row: The Third – Rune slakter spillet, kommentarfeltet slakter Rune – les alt her

I Saints Row IV tar du rollen som USAs president (the Boss fra forrige spill, journ.anm.). Det hvite hus heter nå «The White Crib», og spillet har knapt startet før en rominvasjon tar over hele historien.

Hva gjør en president i en slik situasjon? Jo, han/hun tar saken i egne hender, men ender snart fanget i en simulert 50-talls verden. Veien ut av «spillet-inne-i-spillet» for både presidenten og alle vennene er ikke en enkel utfordring.

En klype salt? Nei, du trenger en gravemaskinklype

Men ettersom deler av spillet finner sted inne i en simulert dataverden (The Matrix, anyone?) har du også tilgang til en rekke superkrefter du kan oppgradere og forbedre i løpet av fortellingen. Det er utrolig artig å fly over byen Steelport, men superkreftene gjør også en rekke andre elementer i spillet ubrukelige. Jeg ser ingen grunn til å bruke tid på å tilpasse skytevåpen når det uansett er bedre å fyre av en flammeball.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Utviklerne i Deep Silver Volition sliter fortsatt med å rettferdiggjøre det enorme arsenalet du som spiller får tilgang til. Det samme problemet Supermann-historier ofte møter: Om du er allmektig, hva er utfordringen eller poenget med historien om du ikke får begrenset evnene dine – enten via kryptonitt eller moralske problemstillinger? Dette gjør også at de fabelaktige våpnene og verktøyene du får tilgang til i Saints Row IV mister sin sjarm og effekt etter for kort tid.

At du også får bruke en av de kraftigste superkreftene fra spillets start gjør at jeg ikke får noen følelse av fremdrift med min hovedfigur.

Når det er sagt så er det ett punktet hvor Saints Row IV skiller seg fra forgjengeren. Jo da, alt du ser, gjør og blir fortalt, må tas med en gravemaskinklype salt, men denne gangen makter spillet å først og fremst formidle en historie jeg er interessert i å følge med på. Det redder dette spillet fra samme skjebne som forgjengeren.

VIDEO: Sjekk traileren til GTA V her

Utdatert spillmotor

Oppdragene i Saints Row IV er bygd opp på samme måte som i Saints Row the Third og andre lignende spill (GTA-serien) med et sterkt fokus på kamp og skytevåpen. Du ser spillfigurene bakfra i tredjeperson over skuldra og må benytte omgivelsene for å få dekke fra dem som angriper.

Spillmotoren som driver både de tekniske aspektene og grafikken er gammel, det virker ikke som om det har blitt gjort noen særlige oppgraderinger rent teknisk. I noen tilfeller er mulig å klatre omkring og over vegger er det i andre tilfeller en liten blomsterpotte som sperrer veien videre. Spesielt på konsollene Xbox 360 og Playstation 3 er grafikken grov og utdatert, for eksempel når mellomsekvenser fokuserer på ansikter og dialog. Humor mister ofte sin effekt når det er et steinansikt uten mimikk som fremfører vitsen.

Men likevel river galskapen meg med og jeg slår meg på låret over de vitsene, poengene og den overdrevne slapstickhumoren.

Det er som om spillet roper til meg fra øyeblikket det starter: «Se her! Se hva du kan gjøre! Er det ikke utrolig? Haha, er det ikke teit? Jeg vet du liker det, kanskje du bør gjøre dette?». Følelsen av å gå helt bananas i en stor og åpen spillby er fantastisk, selv om følelsen ikke varer så lenge som den kunne ha gjort. Saints Row IV er en motvekt til spillskapere som tar fortelling og design på ramme alvor. Målet til utviklerne i Deep Silver Volition er at du skal ha det gøy, og det klarer de å oppnå for min del i dette spillet. Denne typen galskap er nødvendig i dagens spillverden, slik skaperne i Animal House røsket opp i stagnerte komedier fra Hollywood på slutten av 70-tallet, ønsker Volition Games å skape sin egen vei i spillbransjen.

Men de tekniske utfordringene og de logiske uregelmessighetene hindrer Saints Row IV sin fortelling og humor fra å ta helt av.

Hva mener du om Saints Row IV? Sleng inn din anmeldelse i kommentarfeltet.

Om SPILLET

Saints Row IV

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.