I fjor gikk Oscar-statuetten for beste film til The Artist, som fortalte historien om slutten på stumfilmens storhetstid. Nå kommer stumfilmen Snøhvit fra Andalucia – Blancanieves endelig til Norge og dermed er det mange som kanskje tror at den spanske regissøren og manusforfatteren Pablo Berger har slengt seg på en ny trend.
Berger har imidlertid kjempet for å få denne filmen realisert siden 2003. Han har selv omtalt den som sitt kjærlighetbrev til europeisk stumfilm, og jeg oppfordrer deg: Ikke la dette eventyret gå deg hus forbi! Du kommer til å bli overrasket.
Anmeldelse: The Artist — En nydelig skildring av det gamle Hollywood
Visuell historiefortelling
Snøhvit fra Andalucia – Blancanieves er en strålende oppvisning i visuell historiefortelling. Berger forteller historien med både store, åpne landskapsbilder som setter stemningen i filmen, og nære tette skudd som formidler følelser.
Regissøren bruker nesten ikke de velkjente tekstplakatene vi forbinder med stumfilm, men lar isteden nærbilder av skuespillernes ansikter forklare hva som skjer, og dette gjør at du lettere blir revet med.
I en film uten replikker er lydsporet ekstremt viktig, og Berger lar flamencomusikken som er Andalucia-regionens varemerke, understreke hvor og i hvilken tid vi befinner oss — i Sevilla i Spania på 1920-tallet. Den kraftfulle musikken er en god stemningsskaper som hjelper til med å drive filmen videre.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
En tyrefektende Snøhvit
Berger har fjernet alt det overnaturlige fra Snøhvit-fortellingen slik vi kjenner den. Carmen (Macarena García) er datteren til den berømte tyrefekteren Antonio Villalta (Daniel Giménez Cacho), som ender opp som invalid og enkemann på samme dag når han blir utsatt for en ulykke i ringen og kona dør i barsel.
Den forføreriske sykepleieren Encarna (Maribel Verdú), sikrer seg umiddelbart Antonios gunst og Carmen ender opp med en stemor som hater henne og en bitter far som ikke vil vite av henne.
I motsetning til i brødrene Grimms eventyr er ikke Encarna en ond heks, men en femme fatale som er skruppelløs når det kommer til å få det som hun vil.
Når Carmens far dør ser Encarna sitt snitt til å kvitte seg med den vakre stedatteren i samme slengen, men etter et mislykket mordforsøk blir Carmen reddet av en trupp med tyrefektende dverger, som tar henne med som matador i gruppen og gir henne navnet Blancanieves — Snøhvit.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Seks dverger
Både Macarena García som spiller Carmen og Maribel Verdú som spiller Encarna er fabelaktige i sine roller. García er sjarmerende som godhjerta, ung pike, mens Verdú er selve inkarnasjonen av den slemme stemor-rollen, og oser av erotikk og ondskap. Encarna er spansk for kjødelig eller seksuell, og det er ingen tvil om at rollefiguren er akkurat det.
Dvergene i Disneys Snehvit og de syv dvergene har satt standarden for hva man forventer at de syv dvergene skal være. Snøhvit fra Andalucia – Blancanieves tar umiddelbart avstand fra denne fremstillingen ved å bare ha seks dverger med i filmen.
Den ene, mest sjarmerende dvergen har dessuten tatt over for den gode, gamle prinsen når det gjelder romantikk, og dvergen vi tenker på som Sinnataggen er rett og slett tvers gjennom slem.
Forandringene gjør at du aldri vet hva du kan vente deg, selv om fortellingen baserer seg på et eventyr du kjenner godt. Mot slutten får du også en vri på historien som kler filmen.
Les også: Topp 5: Disney-klassikere!
Se traileren for filmen her:
Anmeldelsen fortsetter under videoen.
En fargerik sort-hvitt-film
Snøhvit fra Andalucia – Blancanieves er nok ikke en film for alle, noen vil garantert mene at en stumfilm er kjedelig uansett.
Likevel så håper jeg at du er villig til å gi dette eventyret en sjanse, for regissør Pablo Berger har skapt et fortryllende univers som fanger deg umiddelbart.
Her får du en herlig blanding av melankoli og humor som gjør Snøhvit fra Andalucia – Blancanieves til en koselig og underholdende kinoopplevelse — du vil bli overrasket over hvor fargerik en sort-hvitt-film kan virke!
