Me er ganske sikre på at me ikkje har skrive denne lista før. Dog, det er hukommelsestapets viktigaste element i filmhistoria – at ein aldri er heilt sikker på kva som har hendt tidlegare, og om det du hugsar er sant likevel.

I anledning premiera på den norske filmen Amnesia neste veke – som omhandlar påverknaden eit hukommelsestap har på eit dyfunksjonelt forhold – ville me plukke fram våre favoritthukommelsestap frå filmhistoria.

Mange heltehistorier av ulike slag startar med ein helt som – anten bokstaveleg eller billedleg talt – skyllast opp på stranda, utan minne om fortida si. Me såg likevel raskt at lista vår vart dominert av ei litt anna type forteljing, dei som er laga for å skru hovuda våre rundt sin eigen akse medan me ser dei.

Forårsaka av kjærleik, spionasje, kriminalitet, absurditetar eller rett og slett berre eit godt kakk i skallen – dette er våre favorittar blant hukommelsestap på film.


Total Recall (1990)
Total Recall (1990). (Foto: Sandrew Metronome Video)

Andreas: På ei virtuell spenningsferie til Mars, gjort av selskapet Rekall, hugsar Douglas Quaid (Arnold Schwarzenegger) noko heilt anna enn sin keisamme kvardag. Eller, han trur iallfall det – kven veit kva som eigentleg er sanninga her?

– Me vil ha ‘Raiders of the Lost Ark’ goes to Mars, sa produksjonsselskapet og skrapa David Cronenbergs mange forsøk på å få filmen i gang med William Hurt i hovudrolla.

Schwarzenegger kom inn på produsentsida, og ansatte halvparten av crewet som nettopp hadde laga Robocop.

Deriblant regissør Verhoeven, som gjorde det som opphavleg var ei ganske filosofisk Philip K. Dick-historie om til ein fartsfylt actionfilm – med dåtidas herlege spesialeffekter og overdådige actionscener, men samtidig eit hint av det djupare frå opphavet.

Hugs, sjå denne – ikkje remaken frå 2012. Då vert du berre skuffa.

Anmelding: Total Recall: – Nok en nyinspilling vi ikke trenger


Dark City (1998)
darkcity

Rune: Før manusforfatter David S. Goyer fikk sitt store gjennombrudd via samarbeidet med Batman-regissør Christopher Nolan arbeidet han med en rekke manus hvor han utforsket dystre bylandskap.

I neonoirfilmen Dark City mesker han, og regissør Alex Proyas (The Crow og I, Robot), seg med en mørk visuell fremtidsdystopi. John Murdoch (Rufus Sewell) våkner i et hotellbadekar uten minne om hvem han er. En telefon fra en doktor (Kiefer Sutherland) ber ham om å flykte fra en gruppe mystiske menn som følger ham.

Hukommelsestapet til Murdoch, hans merkverdige krefter, og de truende omgivelsene, spiller sammen i en visuelt unik film.

At regissør Proyas senere har forspilt sitt gode rykte med de ujevne filmene I, Robot (2004) og Knowing (2009) har ikke lagt en demper på min fascinasjon med hans øye for detaljer i Dark City.

ANMELDELSE: Knowing – innfrir ikke


Mulholland Drive (2001)
Mulholland Drive. (Foto: Europafilm)

Rune: Regissør David Lynch forteller i Keanu Reeves dokumentar om fremveksten av digital filmmproduksjon, Side by Side, at han har sluttet å lage film. Det gjør vondt å høre for tilhengere av hans merkverdige og helt egenartede filmer.

Ved å kaste konvensjonell narrativ struktur over bord vokser en spesiell følelse av ubehag frem i løpet av filmens to-og-en-halv-time.

En mørkhåret kvinne, spillt av Laura Harring, overlever en bilulykke langs den berømte fjellveien Mullholland Drive i åsene over Los Angeles. Hun vet ikke hvem hun er eller hva hun har gjort, og legger seg på en sofa i en fremmed leilighet. Betty (Naomi Watts) ankommer drømmenes storby og sin gamle tantes leilighet hvor en fremmed kvinne sover på sofaen.

ANMELDELSE: Mulholland Drive – et mesterverk!

Gjennom absurde og drømmende scener, hopp i tid og brudd i kontinuitet, tonelagt av Angelo Badalamentis hyptnotiserende musikk, er det vanskelig å ikke la seg hypnotisere av Lynch sitt unike grep om filmmediet.

At han nå, i møte med en digital hverdag, har sluttet å skape sine filmer er bare trist. Om det viser seg å stemme har filmbransjen mistet en auteur. Mulholland Drive er en av filmene som har gjort sterkest inntrykk på meg.

FILMBONANZA: David Lynch-spesialsending – se intervjuet her


Memento (2000)
Guy Pearce spiller hovedkarakteren i Memento. (Foto: Newmarket Films)

Marte: Før år 2000, lenge før Batman begins og Inception, var det få som visste hvem Christopher Nolan var. Så kom filmen som skulle bli hans gjennombrudd både som manusforfatter og regissør — og Memento var en nydelig hjernetvister av en film som overrasket oss alle.

Guy Pearce spiller rollen som Leonard, en mann som er ute etter å hevne drapet på kona si. Det er bare ett problem — Leonard lider av anterograd amnesi, en spesiell type hukommelsestap som gjør at han ikke kan skape nye minner.

I jakten etter konas morder glemmer han ledetrådene i mysteriet så fort han har funnet dem, og han bruker derfor polaroidbilder, merkelapper og til og med tatoveringer for å minne seg selv på hva som var viktig for å fakke morderen.

Christopher Nolan har skrevet et manus som gjør at seeren blir like forvirret som Leonard er. Filmen har en ikkelineær struktur, og i løpet av de knappe to timene den varer jobber vi oss tilbake i tid etter hvert som Leonard avdekker hva som har hendt.

Første gang du ser filmen er Memento derfor en helt spesiell filmopplevelse, på lik linje med det Fight Club var da den kom året før i 1999.

Les også: Den første traileren for Nolans neste film, «Interstellar»


Evig solskinn i et plettfritt sinn (2004)
Eternal Sunshine of the Spotless Mind er med på ukas Topp 5-liste. (Foto: Focus Features)

Birger: De fleste filmer om hukommelsestap omhandler figurer som mister hukommelsen etter ulykker. Men det som gjør Evig solskinn i et plettfritt sinn til en spesiell film, ved siden av den svært lange og mystiske tittelen, er at figurene går aktivt til verks for å miste sine minner frivillig.

Forholdet mellom Joel (Jim Carrey) og Clementine (Kate Winslet) ryker. Hun får minnet om Joel visket ut, og han gjør det samme i ren desperasjon.

Midt i prosessen innser han at dette er en tabbe. Mens teknikere jobber rundt ham, ligger Joel livløs i sin egen seng og forsøker å gjemme minnet om Clementine før hun blir visket helt ut fra hjernen hans.

Filmen kan være hard å svelge om du krever en begynnelse, en midt-del og en slutt i kronologisk rekkefølge. Her er slutten begynnelse, eller begynnelsen slutten, mens midten kan være både foran, mellom og bak begynnelsen og slutten.

Historien kommer fra Charlie Kaufmans magiske hjerne, og er vidunderlig visualisert av Michel Gondry. Filmen danser rundt romantikken via en helt spesiell innfallsvinkel, og leker med våre oppfatninger rundt minnenes kraft. Dette er en av de mest romantiske filmene jeg har sett, og også en av de mest originale!

Anmeldelse: Evig solskinn i et plettfritt sinn: – Jeg vil kjempe for at du skal se denne filmen

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.