Få minutter inn i Dark Souls II dukker følgende beskjed opp – utmerkelsen du får når du dør for første gang.
Achievement! «This is Dark Souls».
Med denne spydige, lille spøken, forbereder utvikler From Software deg på hva du er i ferd med å begi deg ut på. For når du skal spille Dark Souls må du virkelig forberede deg på å dø – mange ganger.
I Dark Souls II spiller du en udød, som er forbannet og fanget i kongeriket Drangleic. Målet er å samle så mange sjeler som mulig, i håp om å bryte forbannelsen, sånn at du kan komme deg bort fra dette helvetet. Sjelene sanker du ved å ta livet av udøde og andre monstre som befolker Drangleic.
Da jeg anmeldte Dark Souls i 2011, konkluderte jeg med at jeg hatet spillet, før jeg belønnet det med terningkast fem. I oppfølgeren fortsettes den nådeløse spillopplevelsen med prøving og feiling i fokus, og jeg sitter på ny med et elsk-hat-forhold til spillet.
En skikkelig utfordring
I Dark Souls II er det ingen kjære, mor. Når du dør kommer alle fiendene du har knerta tilbake (ikke bossene), pilene du har skutt er borte og hjelpemidlene du brukte, som du hadde spart for å få nok mynter til å kjøpe, er fortsatt brukt opp.
Du mister også alle sjelene du har sanket inn. Disse, som fungerer som valuta i spillet, ligger nå i en blodpøl der du møtte ditt endelikt. Kommer du deg tilbake til plassen får du sjelene tilbake, men dør du enda en gang på veien, er de borte for alltid.
For å være ekstra hyggelige har From Software slengt inn enda et element for å gjøre livet vanskeligere for deg. Når du dør, mister du ikke bare fremgangen din i spillet, du mister også en bit av din menneskelighet.
Når spillfiguren din blir «hollow» reduseres maksimumshelsen med noen prosent for hver gang du dør. Du blir styggere og styggere, helt til du ser ut som et uttørka lik – da er din maksimale helse på bare femti prosent av det den kan være, og dermed har du ikke mye å stille opp med i kampen mot spillets mange fiender.
«Human Effigy» er den eneste kuren som kan føre deg tilbake til menneskelig form igjen, men vær varsom med bruken, disse trylledrikkene er ikke mange av og de kan være vanskelige å finne.
ANMELDELSE: Metal Gear Solid V: Ground Zeroes – knapt en spilldemo
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Komplisert, men godt system
Det er åtte forskjellige klasser i Dark Souls II: Warrior, Knight, Swordsman, Bandit, Cleric, Sorcerer, Explorer og Deprived. Alle har forskjellige egenskaper og ferdigheter, det er mye å sette seg inn i.
Hvilken klasse du velger gir deg et utgangspunkt for hvilken retning du ønsker å gå når du oppgraderer egenskapene dine utover i spillet, vil du være magiker, eller kriger, ønsker du å bruke tunge, men sterke våpen, eller lettere våpen som er raskere å håndtere? Valget er ditt.
Ønsker du en ekstra utfordring kan du velge klassen Deprived, som er strippet for alle egenskaper. Her starter du med blanke ark på nivå én, og for hvert nivå du når får du velge én egenskap du kan forbedre.
Som i de tidligere spillene er det svært viktig å velge det riktige utstyret til figuren din. Hvert våpen du finner har sine egne unike trekk, styrker og svakheter, men også krav figuren din må imøtekomme for at utstyret skal fungere optimalt.
Det er mye å holde styr på, selv om du er kjent med Souls-serien fra tidligere, men i dette spillet er det ekstra viktig å sette seg inn i systemet for å få den beste spillopplevelsen. Du har også en mulighet for å tilbakestille figuren din om du roter det skikkelig til.
Enkelt å reise rundt
Spillverdenen i Dark Souls II er flott og variert, du beveger deg gjennom alt fra gamle ruiner, eller store fort til grønne skoger og dype grotter.
Oppbygningen av spilluniverset er annerledes enn Lordran i Dark Souls, som fremsto som én stor verden du kunne reise gjennom. Denne gangen har du en trygg base i den forlatte landsbyen Majula, og bare herfra har du tilgang til de forskjellige sonene i spillet.
Bålplasser fungerer fortsatt som lagringspunkt, der du gjenoppstår når du har dødd. Setter du deg ned for å hvile ved en bålplass repareres utstyr som er i ferd med å bli ødelagt, og heslemåleren din fylles opp – og fiendene du har drept kommer tilbake.
Spillverdenen er spennende å utforske, med hjertet i halsen leter du etter en ny bålplass der du kan puste lettet ut. Når du har oppdaget en, kan du raskt bruke disse til å reise mellom andre bål du har oppdaget. Hurtigreising er tilgjengelig fra spillets start, i motsetning til i Dark Souls, der du var omtrent halvveis i spillet før hurtigreising ble tilgjengelig.
I Dark Souls kunne du oppgradere de forskjellige egenskapene dine i varmen fra bålet, slik er det ikke i Dark Souls II. Spillet tvinger deg isteden til å stadig reise tilbake til Majula, der du kan bruke sjelene du har samlet for å forbedre egenskaper og utstyr.
Selv om du kommer deg raskt til Majula via bålene, føles det tungvint å måtte avbryte spillopplevelsen for å reise hit såpass ofte.
ANMELDELSE: Dark Souls – jeg hater dette spillet, terningkast 5!
Invadér andre spillere
Dark Souls II trenger ikke å være en ensom spillopplevelse, spillet fortsetter den karakteristiske formen for flerspiller, der du kan hoppe inn i andres spill. Du kan enten invadere andre spillere for å kjempe mot dem, eller hjelpe en spiller som for eksempel blir invadert, eller sliter med en boss.
Du kan også bli med i en «Covenant», som blant annet gir deg flere muligheter i hvordan du interagerer med andre spillere. Avhengig av hvilken gruppe du tilhører blir du belønnet ut ifra om du invaderer en annen spiller, eller hjelper en spiller i nød. Andre grupper fokuserer også på mål som å forsvare ulike områder.
Jeg liker muligheten til å kunne hjelpe, eller å få hjelp fra andre spillere. At du når som helst kan få spillet avbrutt av en fiendtlig spiller er også en spennende tanke, men dette har bare skjedd med meg én gang.
De velkjente blodpølene og beskjedene fra andre spillere vi har sett tidligere i serien er selvfølgelig også med. Med blodige beskjeder på bakken gir andre spillere deg hint og tips, men de prøver også å lure deg.
Dette elementet, som gir en ekstra piff til spillopplevelsen, kan for eksempel utspille seg slik:
«Hopp ned dette hullet, det er en skatt i bunnen».
Jaså, sier du det du? La meg klikke på denne blodpølen på bakken her, som lar meg se hvordan en annen spiller døde. Å ja, han døde av fallet ja, du lurte ikke meg!
… Men… kanskje han bare landet feil? Kanskje det faktisk er en skatt der nede? Jeg skal bare prøve… FAEN!
En jævlig, men strålende spillopplevelse
Det er lett å bli irritert når man spiller Dark Souls II, selv har jeg brukt en del tid på å skrike til TV-en når jeg har dødd på samme sted for endte gang, eller like før jeg nådde målet mitt. Det som er mest frustrerende av alt er imidlertid erkjennelsen av at det er min egen feil hvis jeg dør flere ganger på samme sted.
Dark Souls II er riktignok ubarmhjertig, og første gang du dør av noe har du som regel ingen reel sjanse til å overleve, men spillet baserer seg som sagt på prøving og feiling. Hvis du ikke lærer at du må vike til siden når den store kjempen vil hugge deg i to med sverdet sitt, så er du jo litt dum.
Jeg må innrømme at jeg følte meg litt dum et par ganger i løpet av Dark Souls II – men følelsen av mestring var desto større når jeg endelig fikk det til. Og det er denne følelsen som gjør at det er verdt å dø igjen, igjen, og igjen mens du utforsker Drangleic. «Epic Win»-følelsen er utrolig deilig!
Souls-serien er et forfriskende pust av jævelskap i jungelen av spill med for få utfordringer. Dark Souls II er virkelig ikke for alle, og spesielt ikke for deg som har kort lunte eller dårlig hjerte. Men liker du en tøff kamp og et spill som virkelig setter dine ferdigheter som gamer på prøve – får du ikke noe bedre enn Dark Souls II.
Spillet er testet på Xbox 360.
