For ihuga tilhengere av den amerikanske animasjonsserien South Park er The Stick of Truth en gavepakke. Spillet er som en eneste lang episode om de fantasirike barna i en søvnige småby i Colorado – som varer over ti timer.
En ny unge flytter til byen og oppdager raskt at nabolaget er låst i en dyster konflikt mellom mennesker og alver. Det vil si; ungene i nabolaget har sparket i gang et omfattende rollespill. Og du? Du styrer den nye innflytteren.
Strategispillet Let’s Go Tower Defense fra 2009 og plattformspillet Tenorman’s Revenge fra 2012 med rette gått raskt i glemmeboken. For å fortelle en fullstendig historie om Eric Cartman, Stan Marsh, Kyle Broflovski og Kenny McCormick – og deres hysteriske eventyropplevelser – har det vært nødvendig for skaperne Matt Stone og Trey Parker å utforske en annen spillsjanger.
TOPP 5: South Park-episoder – del din favoritt med oss her
Sjokkvitsene kommer fra første øyeblikk
Rollespillet til ungene i nabolaget i den «søvnige» fjellbyen fører deg som spiller rett ut i en klassisk rollespillopplevelse. Velg din figur, velg utseende og velg rolle – kriger, tyv, magiker eller … jøde.
Mens de tre første rollene gir egenskaper slik navnet indikerer er «jøde»-rollen en blanding av en munk og en hellig kriger («paladin», journ.anm.) med fokus på støttefunksjoner.
Om du nå føler deg støtt, eller forferdet, kan du lukke denne anmeldelsen med en eneste gang. Parker og Stone fortsetter sitt satiriske korstog med politisk ukorrekte vitser om abort, rasisme, sex og alt annet som har potensial til å opprøre. For tilhengere av seriens absurde humor er The Stick of Truth en sann fest.
Utgangspunktet for konflikten mellom menneskene, ledet av Cartman, og de onde alvene, ledet av hans mangeårige venn/fiende Kyle, er en magisk og kraftfull stav. Eller en helt vanlig kvist, sett med øynene til de voksne i byen South Park som ser rollespilleken fra utsiden.
Etter kort tid eskalerer den fiktive kampen mellom Cartmans «Kingdom of Kupa Keep» og Kyles «Drow Elves» til å inkludere figurer fra hele den sytten år lange historien til tv-serien South Park.
Spilleren må styre den nye ungen i nabolaget rundt, samle penger og utforske nærområdet. Ved å la en helt ny figur få en sentral rolle i fortellingen, og tvinge spilleren til å utforske og gjøre seg kjent med alle, er det mulig for dem som ikke kjenner det sammensatte universet på forhånd å få noe ut av spillopplevelsen. Men metahumoren er pakket inn på både eksplisitt og implisitt – har du god kjennskap til South Park vil du ha det morsommere.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Repeterende kampsystem
Kampsystemet er dypt rotfestet i rollespillsjangeren. Basert på ditt valg av rolle i starten av spillet får du tilgang til ulike angrep, både fysiske og magiske. Alt utføres likevel på lignende vis. Velg type angrep og velg motstander. Om du taimer knappetrykket riktig, i det angrepet finner sted, får du også muligheten til å gjøre bonusskade på motstanderen. Nye nivåer låser opp nye egenskaper og angrep. Likevel er det nettopp hvor flink du er til å treffe korrekt, og taime angrepene, som avgjør kampene. Ulike forsvarsmekanismer hos fiendene gjør det umulig å bruke samme taktikk hele tiden, det tilfører spillet sårt tiltrengt variasjon i kampene.
Over tid er det vanskelig å ikke bli trøtt av repeterende kampopplevelser. Ønsket om å bli ferdig, slik at fortellingen kunne fortsette, dominerte etter et par timer inn i min opplevelse av The Stick of Truth.
Et særdeles uoversiktlig brukergrensesnitt, som mest av alt ligner på det gamle operativsystemet Windows 3.11, byr på mye informasjon. I menysystemet er det mulig å få oversikt over pågående oppdrag og relasjoner til de mange ulike figurene som befolker South Park. Jeg skriver at det er mulig, for det er lett å overse vital informasjon om spillet og fortellingen om du ikke ser godt nok etter.
LES OGSÅ: South Park-spillet sensurert i Europa
South Park: The Stick of Truth er som en over ti timer lang episode av tv-serien – en gavepakke til tilhengerne. Og i sjokkvitsene og fortellingen finnes det beste med spillet; kampsystemet og rammeverket rundt fortellingen er ikke godt nok i seg selv. Spillet bæres frem av historien som utspiller seg og eskalerer til det hinsidige.
Drøye vitser og sensurerte analabortscener har allerede skapt overskrifter. Spillet vil sjokkere dem som uten forkunnskap ramler inn i den episke kampen mellom Cartmans middelalderrike og Kyles onde alver om den magiske staven. For meg, som da jeg var 13 år i 1999 smugså på den «forbudte» tv-serien, er det godt å oppleve at jeg kan gapskratte over ting jeg vet det ikke er lov til å le av.
