Om bygninger kunne snakke, hva ville de fortalt oss? Det er utgangspunktet for Wim Wenders 3D-prosjekt om kulturbygg Cathedrals of Culture.
Det er kanskje like riktig å kalle dette et filmeksperiment. Wenders har bedt fire ulike regissører portrettere kulturbygg fra både Norge, Tyskland og USA i halvtimeslange kortfilmer.
Undersøkende og langsom
Hvert portrett tar i bruk ulike virkemidler og ulike tilnærminger til problemstillingen for å granske arkitekturen og bygningenes mulige sjel.
De fire regissørene lykkes i ulike grad å formidle en forståelse av byggenes funksjon og opphav – felles er deres langsomme gransking av både form og menneskene som fyller de tomme rommene.
DOKUMENTARANMELDELSE: Stories we tell – Sarah Polley utleverer sine innerste familiehemmeligheter
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Filmstjernen og -regissør Robert Redfords portrett av Salk-instituttet (bygd 1962) i La Jolla utenfor San Diego, langt sør på den amerikanske vestkysten, går lengst i å gi et historisk bakteppe til forskningsinstitusjonen. Grunnleggeren Jonas Salks medisinske forskningsarbeid førte til enorme gjennombrudd innen virologien og han er poliovaksinens far.
Gjennom arkivbilder, og møter med nåværende forskere på det uavhengige instituttet som fører Salks arbeid og forskningsfilosofi videre, blir arbeidet til arkitekten Louis Kahn utforsket. Hans åpne romløsninger for å fremme samarbeid, valg av rene betongflater og trematerialer, og det ikoniske åpne torget mellom de to hovedbygningene, gir et sterkt inntrykk av mening og mål i tråd med fortellingen om Salks arbeid.
Redfords svar på utgangsspørsmålet er at et bygg ikke bare eksisterer i nåtiden, men at en bygnings liv – og stemme – kommer frem i kontekst av både form, fortid og beboere.
DOKUMENTARANMELDELSE: Bully – filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Menneskene i bygget
Margreth Olins utforskning av Operaen har ikke en like lang forhistorie eller arkivmateriale å vise til, men Olins tilnærming til Operahuset har mange likhetstrekk med Redford. Gjennom å se artistene som gir liv til kulturen får vi også ta del i bygningens sjel.
Olin har i tillegg gitt selve bygget en stemme som snakker til publikum i kinosalen. Gjennom poetiske refleksjoner trer det langsomt frem et bilde av ikke bare ett bygg, men en levende organisme som lever av menneskene som besøker og de som arbeider i Bjørvika.
LES MER: – Planlegger min neste dokumentar i 3D
Opera-portrettet oppleves i likhet med andre deler av filmen som et langsomt kjærlighetsbrev, men dokumentarens bruk av 3D gir de vakkert innrammede bildene en følbar kvalitet.
Uten dette ville Cathedrals of Culture mistet mye av sin besnærende tiltrekning. Likevel er det bare å innrømme at en skildring av et bygg som er så viktig i den norske offentligheten er av interesse for et norsk publikum også uten 3D.
At også Halden fengsel er en av fire bygg, gir filmen som helhet et unikt norsk perspektiv. Danske Michael Madsen har i likhet med Olin gitt bygget en stemme – eller skal jeg si området? Portrettet starter, og slutter med, en sakte kjøring som tar oss med innenfor murene i det unike fengselet.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
DOKUMENTARANMELDELSE: Optimistene – ingen vil gå sur og grinete fra denne filmen
Samfunnet på innsiden av murene er fjernt fra amerikanske filmers fremstilling av livet som fange. Men spenningen, og kontrasten, mellom de innsatte og de ansatte i «verdens mest humane» fengsel gir Madsens del av filmen en underliggende nerve. Fortellerstemmen, en av fengselets egne psykologer, reflekterer over formål, samhandling og funksjon.
Fra familiehuset, idyllisk liggende i skogkanten innenfor fengselets omfattende naturområder, til isolasjonsceller med ekskrementer på veggene. Filmen om Halden fengsel blir isolert sett også et politisk innlegg for Norges progressive kriminalomsorg med fokus på rehabilitering. Med sin underliggende konflikt mellom fangenskap og frihet, og dens politiske tone, engasjerer Madsens film mest i Cathedrals of Culture – og er det mest vellykkede eksempelet på å gi bygningen ikke bare en sjel, men et formål med eksistensen.
To av byggene i denne traileren er ikke med i den norske kinoversjonen som inneholder Berliner Philharmonie, Operahuset i Oslo, Halden fengsel og Salk-instituttet.
Ulik tilnærming og ulike resultater
Wim Wenders selv har gått inn i Berliner Philharmoni, bygget under den kalde krigen på grensen mellom Øst og Vest-Tyskland (i dag midt i den tyske hovedstaden). Ved å la en skuespiller taust spille arkitekten Hans Scharoun, og så legge bildet av hans karakteristiske fremtoning og ferd gjennom bygget over de dvelende 3D-bildene, forsøker Wenders å nærme seg bygningens sjel.
Sammen med fortiden får arbeiderne som varsomt tar vare på den fredede bygningen egne stemmer, som den utrettelige kvinnen som vedlikeholder mosaikkgulvet i fojaen. Wenders er likevel blant de fire regissørene den som i minst grad lykkes med sitt eget prosjekt.
Catherals of Culture er et spennende filmeksperiment som i ulik grad lykkes med å lete frem sjelens til fire svært ulike kulturbygg. Den eksperimentelle formen fører til dels lange sekvenser, og dveling ved detaljer som for utenforstående kan være unødvendige og direkte kjedelige. Bruken av 3D i dokumentarfilm er fortsatt ett nytt felt, men som med Wenders forrige dokumentar Pina og Wenders gode venn Werner Herzogs utmerkede hulemalingdokumentar (!) Cave of Forgotten Dreams, viser Cathedrals of Culture at denne teknologien har mye å tilføre sjangeren.
En lengre utgave av filmen ble vist under Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival, hvor ytterligere to bygg ble skildret: Pompidou-senteret i Paris og det russiske nasjonalbiblioteket i St. Petersburg. Versjonen som vil bli vist på norske kinoer i juni inneholder de fire byggene omtalt i denne anmeldelsen.
