I ukens utgave av Filmbonanza blir den utskjelte sjangeren såpeserier satt under lupen. Klikk på bildet øverst i artikkelen for å se sendingen.
– Coronation Street er et pågående drama om livene til menneskene i et arbeiderklasseområde i nordlige England, så enkelt er det!
Slik beskriver Stuart Blackburn, produsenten bak verdens eldste såpeserie som fortsatt sendes på TV, Coronation Street til Filmbonanzas-reporter Hanne Skrikerud.
Serien har tilbakelagt godt over 8500 episoder siden premieren i 1960.
I 1998 kom en ny figur inn i serien. Hayley var først tiltenkt en kort levetid som en romantisk motpart til den tafatte Roy. Planen var å ha henne med i omkring tre måneder forklarer Blackburn.
– Og for å være ærlig tror jeg manus forfatterne så på det som en vits å ha med en transperson i serien.
Jeg er transseksuell. Jeg ble ikke født kvinne.
Skuespilleren Julie Hesmondhalgh var fast bestemt på å ikke gjøre sin rollefigur til en vits og publikum omfavnet det uvanlige tv-paret. Det endte med et ekteskap som rørte britiske tv-seere.
Et ekteskap med en transperson var ikke lovlig da serien tok opp tematikken på slutten av 90-tallet. I serien ble det gjenspeilet med at Roy og Hayley heller ikke fikk gifte seg i en ordentlig seremoni. Seks år senere ble loven endret, noe som ville skjedd uansett ifølge Blackburn.
– Men det er tydelig at Hayleys historie fremskyndet dette.
Tyrkisk såpeboom de siste årene
I Tyrkia blir over 150 ulike produksjoner eksportert til mer enn 40 land. I dokumentaren Kismet undersøker den greske filmskaperen Nina Paschalidou hvordan disse seriene sprer holdninger til konservative land i Midtøsten og Balkan.
– Noe veldig rart skjedde da de tyrkiske såpeseriene begynte å bli sendt i de arabiske landene, hvor kvinner ikke har de samme frihetene som i vestlige land. De traff en nerve, forteller Paschalidou til Filmbonanza.
Serien Noor forteller blant annet om en kvinnes kamp for å skille seg fra ektemannen, noe som har inspirert andre til å ta opp den samme kampen.
– Jeg bodde med mannen min i 13 år frem til jeg begynte å se på tyrkiske såpeserier, forteller Samar fra Emiratene i dokumentaren Kismet.
– [Hovedpersonen Gümüş Şadoğlu] viste meg at en kvinne kan kreve sin rett. Jeg fikk se at hun tok saken til retten og vant. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?
FILMBONANZA: Roy Anderson skeptisk til Ingmar Bergman
– Såpeserien har en lav status
Selv med et enormt antall seere over hele verden, og flere eksempler på såpeserier som katalysator for sosial endring, har sjangeren blitt sett på med skeptiske øyne. Det henger sammen med hvilken målgruppe såpeserier ofte har, mener tv-viter Gry Cecilie Rustad.
– Som andre kulturformer beregnet spesifikt på kvinner, som for eksempel kiosklitteratur, har også såpeserien en lav status. Såpeoperaens røtter i melodramaet er nok også en stor medvirkende faktor til den lave statusen.
Seriene kjennetegnes ofte av å ha en åpen struktur hvor historien tilsynelatende ikke har en slutt. Teoretisk sett kan de fortsette i det uendelige siden historiene gjerne tar utgangspunkt i en familie eller et nabolag og fokuserer sin fortelling på de mellommenneskelige relasjonene, fortsetter Rustad.
– Mange såpeserier som sendes på dagtid kjennetegnes av en billig og rask produksjon.
INTERVJU: – Dramafilmen har reist fra kino til tv
Kvalitetsstempelet varierer i stor grad fra kanal til kanal, land til land, og når på døgnet det sendes. Begrepet såpeopera forbindes gjerne med nettopp dagstidsserier, men mange kjennetegn som brukes om såpeserier kan også brukes om serier som de siste årene har mottatt langt mer kritisk hyllest og oppmerksomhet.
– The Sopranos og svært mange av de siste tiårenes kvalitetsserier deler mange av trekkene til såpeoperaens åpne fortelling, forteller Rustad til NRK.
– Serialiseringen, og fokuset på familien og mellommenneskelige relasjoner, er viktig elementer også her.
– Er ofte progressive
Men det vanskelig å si at såpeserier konkret har endret verdenen ifølge Rustad. Noen såpeserier i Norge har vært så populære at små tettsteder nærmest stengte ned fordi alle så Dynastiet.
I andre land brukes slike serier til å belyse folkehelseproblematikk, som i Sør-Afrika hvor serieskaperen, og tidligere lege, Garth Japhet inngikk et samarbeid med myndighetene for å sette lys på hivsmitte i serien Soul City. Selv mener Japhet at dette har hindret over en halv million nye smittetilfeller i sørlige Afrika.
Å underbygge slike påstander med fakta er vanskelig påpeker tv-viter Gry Rustad, som likevel tror at mange seere reflekterer over temaene som blir formidlet og at normalisering over tid er en nøkkel til å forstå hvordan endringer i samfunnet kan drives frem av såpeserier.
– Det som er helt sikkert er at såpeserier er beregnet på et kvinnelig publikum som også ofte er mer liberale enn menn, forklarer Rustad til NRK.
– Såpeserier er ofte progressive, og det finnes for eksempel nesten ikke en slik serie for ungdom uten en homofil figur. Bare det at handler om kvinner var også spesielt om vi ser noen år tilbake i tid.
