Selv om man har skjønt at Rogue aldri ville bli en satsingsutgivelse fra Ubisoft, er det nedslående hvor lite nytenking og sjel de har lagt i PS3-avrundingen av spillserien.
Ørsmå plottvister og et syltynt utvalg av sideaktiviteter gir spilleren en følelse av å vandre rundt i en spillkulisse som aldri blir befolket nok.
ANMELDELSE: Assassin’s Creed IV: Black Flag – ut på bøljan blå!
Figurene er kaldere enn vannet rundt Polarsirkelen
I Rogue følger man en kar ved navn Shay Cormac, en opprørsk snikmorder som etter et par møter med laugets mer tvilsomme sider får en moralsk åpenbaring, og et impulsivt boktyveri senere befinner han seg på kant med alle sine gamle verdier og venner.
Dermed starter en historie som fører en inn i en verden man som Assassin’s Creed-spiller har vært i mange ganger før: Rogue er til syvende og sist lite mer enn en gjennomarbeidet nedlastingspakke til Assassin’s Creed IV: Black Flag, med et par gjesteelementer og – karakterer fra III.
Herunder får man da et nytt møte med det å ruste opp sitt skip, sanke gods, borde farkoster og erobre fort. Det er veldig mye kjent her, og den tilfredsstillelsen man følte ved å kjøpe inn noen helsikes dyre kanoner i Black Flag er oppbrukt, og kommer aldri tilbake på samme måte i Rogue.
Det at lite til ingenting er endret av spillmekanikk på sjøen gjør at denne delen tidvis drar spillfølelsen ned; de maritime oppdragene er også temmelig enkle.
Den beste nyvinningen er vel at man nå kan ta ut penger av banken fra egen kahytt. Mobilbankfenomenet kom tidlig til Nord-Atlanteren.
(anmeldelsen fortsetter under videoen)
Land slår sjø
Derimot har det kommet et par morsomme ekstraoppdrag på land, og det dreier seg ofte om å erobre leirene til en del gjenger som gjør livet surt for vår helt og hans allierte. Her må man lytte etter hvisking og saumfare høystakker og lignende skjulesteder etter gjengaffilierte med lumske hensikter og skarpe kniver.
Jeg har alltid vært mest tilhenger av de Assassin’s Creed-oppdragene som foregår i byer, med tårn å klatre og utkikksposter å synkronisere. Dette er det bare sånn passe mye av denne gang, men historien og de temmelig spennende og til dels utfordrende oppdragene holder entusiasmen oppe en stund, men til slutt går man også lei av å plystre etter fiender mens man ligger i busker og å kappe ned varselsbjeller.
Selve drivkraften bak å skulle hyse rundt og drepe bjørner for skinnet og å robbe plantasjer for penger har også falmet i jamførsel til Black Flag. I Rogue er det dessuten i større grad enn hva jeg har opplevd tidligere viktig å følge hovedhistorien – eksempelvis kan man ikke bestikke bartendere for info om skattekister og lignende før man har kommet lenger i spillet.
ANMELDELSE: Assassin’s Creed: Unity – en ny start for spillserien
Metafortelling til besvær
Det aller kjedeligste her, som i samtlige spill i denne serien, er det helvetes maset med den Animus-maskinen og metahistorien som ingen virkelig kan bry seg om lenger.
Å bli tvunget ut av et New York som sårt trenger din hjelp til å rydde opp i diverse problemer for å restarte en server i animusen er svært irriterende.
Nå har Ubisoft brukt opp dette plottet nok, og må skjønne at det går an å lage gode historiespill uten å gjemme seg bak selvbevisste stemmeskuespillere som hundser en til å løpe rundt i Abstergo-kontorlandskapene for å lete etter iPader som har falt i bakken.
Assassin’s Creed: Rogue er en skuffende affære. En i utgangspunktet ålreit historie tøyses til noe veldig mot slutten, og underveis er det bare unntaksvis man blir sugd inn i den – med en snarvisitt i Lisboa som absolutte høydepunkt. Dersom du ikke har spilt noen andre i serien kan dette muligens være mer appellerende, men heller ikke da tåler det sammenligning mot noen tidligere avsnitt i serien. Min overgang til PS4 blir herved fremskyndet.
