Jeg kan godt like en god katastrofefilm i ny og ne, og San Andreas har flere lange og tøffe effektscener, der det går hardt ut over både Los Angeles og San Francisco.
Dwayne Johnson vekker dessverre mer overbærende latter enn beundring i den sentrale helterollen, og historien mangler fullstendig selvironisk distanse til begivenhetene.
San Andreas er nøye kalkulert og imponerer visuelt, men er ganske råtten på historiefortelling og figurskildring.
LES: Anmeldelsen av Into The Storm
Legger ut på farlig reise
California utsettes for ekstreme jordskjelv langs hele San Andreas-forkastningen, forutsett og forklart av Cal Tech-professor Lawrence (Paul Giamatti).
Ray Gaines (Dwayne Johnson) er helikopterpilot i LAs brann- og redningstjeneste, og skal egentlig ut på oppdrag.
Men nå lar han jobb være jobb, og legger ut på en farlig reise for å redde sine egne, nemlig hans snart fraskilte kone Emma (Carla Gugino) i Los Angeles og deres datter Blake (Alexandra Daddario) i San Francisco.
(Anmeldelsen fortsetter under traileren)
Selvsagt burde Dwayne Johnsons heltefigur spørre seg om det er moralsk riktig å bruke skattebetalernes helikopter til hva han vil, men når han bråkjekt annonserer «Let’s go and save our daughter», er det bare å innse at dette er en refleksjon uten plass i denne filmen.
Regissør Brad Peyton forsøker faktisk å skape mellommenneskelig drama for å få oss til å bry oss om figurene, men det er et halvhjertet og ganske mislykket forsøk. Man trenger ikke tørke en eneste tåre for de mange tusen som dør i denne filmen.
San Andreas er en effektbonanza, der alle dialogdrevne scener kun er transportetapper til neste katastrofe, som kommer med svært jevne mellomrom. Man kan faktisk stille klokka etter dem.
LES: Topp 5: Tåpelige katastrofefilmer
Effektene innfrir
Det kan selvsagt settes spørsmålstegn ved om dette er riktig kritikk av en katastrofefilm. Kommer man for å se spektakulær ødeleggelse, innfrir filmen til gagns.
Bakken slår sprekker, skyskrapere velter, digitale mennesker dør i hopetall, og så kan du jo gjette om Golden Gate-brua er like hel ved filmens slutt.
Det visuelle er imponerende og storslått. San Andreas kunne vært en fantastisk katastrofefilm om det hadde vært gjort like bra arbeid med historien som med effektene.
LES: Anmeldelsen av Journey 2: Den mystiske øya
Men San Andreas forsøker ikke å være katastrofefilmens Citizen Kane. Fokuset er på ødeleggelse i stor skala, der bare Dwayne Johnsons biceps kan overskygge effektene.
Stakkars Carla Gugino og Alexandra Daddario er stort sett damsels-in-distress, kvinner som må reddes av mannen.
Sånn sett fremstår San Andreas veldig gammeldags, men det kan jo virke som om regissør Brad Peyton har latt seg inspirere av gamle sjangerfilmer, slik han til dels gjorde med Journey 2: Den mystiske øya, også den med Dwayne Johnson i hovedrollen.
San Andreas kommer aldri til å huskes for mellommenneskelig drama, men jordskjelveffektene er i det minste rystende gode!
