Dette var dårlig stemning, gitt!

For det går som det går i den aktuelle skrekkfilmbrøleren “Gallows”. Folk dør i kronologisk rekkefølge av uante men åpenbare grunner, lyden eksploderer i tide og utide for å skremme deg opp av setet og ingen av filmens hovedroller tar de naturlige valgene for å sikre sin egen overlevelse.

LES OGSÅ: Topp 5 spøkelsesfilmer | Topp 5 slashere

Skuespillerne gjør et godt forsøk på å se livredde ut. (Foto: SF Norge)
Skrekk og gru: Her blir skuespillerne informert om Filmpolitiets dom. (Foto: SF Norge)

Hvorfor tar dere en spontan rastepause ved den ulåste døra som morderen nettopp har kjeppjaget dere gjennom, typ hakk i hæl?

Det er smålig irriterende, og kanskje smålig å irritere seg over, men en sikker sjangerflause i sjangersikre sjangerfilmer.

Igjen: Hvorfor bruker dere dyrebar tid på å nøste opp i en uforløst seksuell spenning når drapsmannen bokstavelig talt står på dørterskelen deres?

Bokstavelig talt. Men kanskje er det fordi de ikke trenger å være redde. Kanskje drapsmannen har sine egne håp og drømmer. Kanskje han tar seg en pause ved døra han også, for å reflektere over sin egen karriere som skuespiller i skrekkfilmsjangeren.

– Hva er det jeg driver med? Sto det i manus at jeg skulle vente ved døra? Hvor er regissøren? Har han tatt kaffepause? Er dette en sånn film som gjør det vanskelig for meg å få jobb senere?

Rød er en farge som kan symbolisere både kjærlighet og lidenskap. Symbolikken blir ekstra drøy når man kommer på at rødt også er fargen på BLOD. (Foto: SF Norge)
Fargebruk: Rød er en farge som kan symbolisere både kjærlighet og lidenskap. Symbolikken blir ekstra drøy når man plutselig husker at rødt også er fargen på BLOD. (Foto: SF Norge)
Vinglete håndkamera

Filmen starter med et urovekkende, håndkamerafilmet tilbakeblikk. “Urovekkende” fordi det lover dårlig for resten av filmen, håndkamerafilmet som i det “Paranormal Activity” gjorde for 7 år siden.

Tilbakeblikket i seg selv viser en skoleoppsetning fra 1993 av teaterstykket “Gallows”. I den avgjørende kjærlighetsscenen havner hovedrollen i galgen for å redde sin kjæres liv, men ting går galt.

Gulvluka under skuespilleren åpnes, nakken knekker momentant og han blir dinglende livløs foran en sal fylt med de gradvis eskalerende hylene til foreldre og søsken.

Det er ikke en rent lite uhyggelig scene, sånn på papiret. Datomerkingen og filteret som er redigert inn i bildet for å gjøre det tydelig at vi har med et håndkamera å gjøre, tar derimot bort noe av uhyggen. Håndkamera som bærende fortellerteknikk er liksom ikke så kult lenger.

Og dette formatet, kanskje gjort mest kjent etter “found footage”-klassikeren “Blair Witch Project”, er mye av problemet med “The Gallows”. Det funka i den første “Paranormal Activity”-filmen, det funka i “Cloverfield” og mange har prøvd å hoppe etter Wirkola.

Men selv om “found footage”-vrien er en budsjettvennlig måte å lage film på, betyr det ikke at skrekken trenger å være billig. Og i “The Gallows” snakker vi skrekksjangerens svar på First Price.

Nattmodusen på håndkameraet brukes flittig i The Gallows. Legg merke til hvordan den svøper skuespillerne i et dust, mørkegrønt filter. Stilig!
Spesialeffekter: Nattmodusen på håndkameraet brukes flittig i The Gallows. Legg merke til hvordan den svøper skuespillerne i et dust, mørkegrønt filter. Stilig! (Foto: SF Norge)
Hengeløkkemannen

Som oppskriften tilsier, skal ikke morderen røpes før mot slutten av filmen. Inntil da får vi likevel en klar oppfatning av hvem som systematisk avliver hovedrollene.

Han er utkledd som en bøddel, har alltid en hengeløkke parat og skyr ikke unna å dukke opp i akkurat det øyeblikket publikum venter ham.

Hovedrollene Reese (Reese Houser), Pfeifer (Pfeifer Ross), Ryan (Ryan Shoos) og Cassidy (Cassidy Spilker) har fått beholde sine ekte navn for troverdighetens skyld, men overbeviser ikke utover å fremføre replikkene de har blitt bedt om.

Sportsidioten Ryan blir tidlig etablert som en drittsekk (hvem dør først, mon tro?), og den sympatiske kjekkasen Reese ser så bekymret ut som han bare klarer.

Pfeifer og Cassidy får æren av å komplementere hverandre som henholdsvis teaternerden og heiagjengbimboen, og gjør en god jobb med å skrike høyt og skingrende når anledningen byr seg.

Jeg forventet ikke en karakterstudie fra “The Gallows”, men “High School Musical”-sjablonger hører uansett ikke hjemme i en god kinofilm.

Antikvitet: Reese og vennegjengen oppdager en funksjonell vintage-TV i teaterkjelleren. (Foto: SF Film)
Antikk, takk: Reese og vennegjengen oppdager en funksjonell vintage-TV i teaterkjelleren. (Foto: SF Film)
Galgenhumor

Er man ikke veldig gira på skrekkfilmer i utgangspunktet, så kan alle “bø!”-øyeblikkene og kunstpausene tidvis bli mer komiske enn skumle.

Hengeløkkemannens strategi for å drepe sine ofre henger så synlig og tett sammen med manus at man aldri sitter og sitrer i spenning over når han skal dukke opp.

På samme tid tar han seg så god tid mellom hvert drap at jeg ikke følte meg skyldig over å tenke at han bevisst styrer unna den fryktløse ungdommen, men tilfeldigvis ender opp med å drepe dem i kaoset som oppstår når de møtes i korridorene.

Istedenfor å sitte anspent i kinosetet, forestiller jeg meg heller Ryan dundre hylende og kortpustet mot vår rådville morder, som i rent selvforsvar gjør seg til gjerningsmann (et premiss som er behørig utforsket i skrekkfilmparodien “Tucker and Dale vs. Evil”).

For med så lav produksjonsverdi, så mange klisjeer og så forutsigbar skrekk vil nok ikke “The Gallows” (kanskje spesielt ikke) blidgjøre fans av skrekkfilmsjangeren heller.

Denne har dere sett før, folkens.

Hva er det beste og verste med skrekkfilmsjangeren? Si din mening i kommentarfeltet!
Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.