Narcos er en ambisiøs og vellykket serie.
Basert på virkelige hendelser klarer serien det kunststykket å kombinere et nært personportrett av den grusomme og karismatiske narkotikabaronen Pablo Escobar (Wagner Moura), med ringvirkningene kokainsmuglingen hadde på det colombianske samfunnet, internasjonal storpolitikk og lovens lange arm.
Serien er svært kledelig lydlagt, har noen aldeles glimrende skuespillerprestasjoner og prydes av en tidskoloritt som er både sober og kul.
Det hele er drivende spennende og godt bygd for maratontitting!
ANMELDELSE: Show Me a Hero – Et engasjerende politisk drama om rasisme og klasseskille
En intens historietime
Narcos tar for seg hva som skjedde da kokainen for alvor kom til Miami, og hva som skjedde da amerikanske dollar flommet tilbake til Colombia.
Narcos vinkler denne historien på den ikoniske Pablo Escobar, og følger mannen fra mellomstor tyvgodssmugler, til en av verdens rikeste menn som leder av det Medellinske kartell.
Det er en vei fylt av lik, politiske ambisjoner, flere lik, utallige bestikkelser, ufattelig mye penger, en gryende paranoia, en del kidnappinger og veldig mye dop.
Serien klarer på sømløst vis å flette sammen alle de trådene som fulgte Escobar. Han er familiemannen, den nådeløse bøddelen, den ambisiøse politikeren samtidig som han er på stadig flukt fra politi, styresmakter og amerikanske narkotikaagenter.
Det gjør Narcos til en fascinerende historietime. Her myldrer det av mennesker, viktige mennesker. Et persongalleri som gjør at vi blir kjent med dem som produserer kokainen, dem som smugler den, dem som ser andre veien, rivaliserende kartell og dem som etterforsker forbryterne.
Men vi mister aldri Escobar som hovedperson – han er edderkoppen som både jakter fluer og vet å gjemme seg for støvsugeren – og Narcos klarer å la alle sine finvevde handlingstråder spinne innom Escobars finstemte følebein.
Gnistrende godt spilt
Wagner Moura gjør en nydelig Pablo Escobar. Han får fram sjarmen, den intense drivkraften, det egenrådige verdisynet og den totale galskapen – alt uten at figuren mister et fnugg av troverdighet.
Moura bærer mye av skjermtiden, og klarer å skape Escobar så karismatisk, munnrapp og kompleks at det blir uhyggelig spennende å følge narkotikabaronen.
I Mouras versjon møter vi også en mann som med enkle selvbedrag kan rettferdiggjøre de grusomste handlinger ut fra et «verden er imot meg»-perspektiv. En holdning til omgivelsene som resonnerer i flere av historiens verste diktatorer.
Pedro Pascal er den andre som fester seg. Som den flørtete, rufsete og hardtslående DEA-agenten Javier Peña, er han som en liten oppmerksomhetsmagnet i det ganske så omfattende rollegalleriet som preger Narcos.
Hans gatesmartehet og villighet til å bøye på regler og lover gir serien akkurat den kilevinken i moralkompasset som gjør det troverdig og interessant å se hva lovens voktere har av valg når de møter et monster.
https://www.youtube.com/watch?v=U7elNhHwgBU
Et utpreget amerikansk perspektiv
USA er veldig sentral i historien om Escobar og Colombias narkokartell. Det var USA som var markedsplassen, og det var amerikanske dollar som gjorde narkobaronene så ufattelig rike.
USA var også sentral i jakten på kokainforbryterne, både med narkotikapoliti og annet etterretningsarbeid.
Jeg liker godt å følge jakten på Escobar fra de amerikanske agentenes vinkel. Det er et perspektiv som gir Hollywoodsk gjennkjennelighet, og det er et underholdende grep å høre Steve Murphys sløye og lett humoristiske fortellerstemme på lydsporet.
Men det er også et grep som gir Narcos en liten smak av såpe når det gjelder USAs helterolle og Colombias tilsynelatende hjelpeløshet.
Now Pablo had someone to fear. Us. Steve Murphys fortellerstemme
Serien tar selv opp denne problemstillingen, og vi hører både lokalt politi og politikere uttrykke at jakten på Escobar er Colombias jakt. Det påpekes også fra samme hold at kanskje USA skulle se mer på hvorfor akkurat amerikanske neser er kokainens endestasjon. Ingen dollar, ingen narkobaron osv.
Men ordbruken og seriens tone gjør at en i de store trekk sitter igjen med et inntrykk av et gjennomkorrupt Colombia som måtte reddes av to amerikanere.
Akkurat her ofrer serien litt av viljen til å formidle det komplekse bildet, til fordel for en enklere og tydelig dramaturgi.
We were kicking ass, and the narcos were feeling it. Steve Murphys fortellerstemme
Glimrende enkeltepisoder
Narcos gjør det meste veldig riktig. Manuset er skrevet med rikelig av små høydepunkt, og veksler fint mellom spenningstopper og punchlines når episodene skal avsluttes. Serien blir litt offer for sin egen spenningssuksess mot slutten, men holder et jevnt høyt nivå på handlingen hele veien.
Den første sesongen av Narcos byr på en av de beste enkeltepisodene jeg har sett på TV i år. Mye takket være en kombinasjon av fascinerende historiske begivenheter, og en uforglemmelig god bifigur.
Og det skal serien ha ros for. Vi møter utrolig mange spennende mennesker i løpet av første sesong, men disse gode figurene tværes ikke ut til det oppbrukte. De er der akkurat når de skal være der, og så forsvinner de. Og i savnet etter disse typene, kommer gleden av å ha sett de på skjermen.
Musikken er tidvis så fengende at jeg får lyst til å finne meg en colombiansk bruktvinylskappe for å lete fram disse skattene.
Serien unngår også i stor grad spillefilmens typiske kokainklisjeer, her er det befriende få kjapt klipte sekvenser med dollarsedler som rulles og pulver som innhaleres til tonene av funky 70-tallsmusikk.
Det er i skrivende stund ikke avklart om Narcos blir fornyet for en ny sesong. Det bør den bli. Dette er en av det mest ambisiøse og lærerike spenningsseriene som har kommet i kategorien «basert på virkelige hendelser» den siste tiden.
Dette er en sømløs blanding av krim, samfunnsfag, naturfag, historie og drivende godt persondrama samlet på et brett. Jeg er sulten på mer.
Narcos har premiere på Netflix 28. august. Alle 10 episodene legges ut samtidig.
