Jeg er svak for sorgmuntre indiepopfilmer. Sånne som er litt vonde, vakre og finurlige. Bygd over en klassisk «slik ble jeg et bedre menneske»-lest. Fulle av lekent kameraarbeid og smarte kulturreferanser. Krydret med et aktivt soundtrack som setter stemning og overfører mening.
Derfor liker jeg Me and Earl and the Dying Girl veldig godt. Filmen om den unge outsideren som tvinges inn i et vennskap med en leukemirammet klasseveninne har alle disse kvalitetene, og plasserer seg selv i de øvre sjikt av stilsjangeren.
Thomas Mann bærer filmen fint i rollen som den konfliktsky Greg. Og Nick Offerman kanaliserer en herlig hippievariant av Ron Swanson i rollen som Gregs far.
ANMELDELSE: The Fault In Our Stars – Kalkulert tåredrypper
En slackers bekjennelser
Greg er sisteårsstudent på High School. Hans store ambisjon er å komme gjennom skolehverdagen uten konflikter og stress, og har har utviklet et nøye kalkulert system for å klare det. Greg kan kunsten å levere velplasserte replikker som viser at han er en av gjengen. Dermed er han på hils med alle klikkene på skolen, uten at han er medlem av noen.
Dette gjør han for å få mest mulig tid til å henge med sin eneste venn Earl (RJ Cyler). De tilbringer friminuttene på kontoret til den kule historielæreren, og lager små parodifilmer av gamle klassikere på fritiden. Et enkelt liv.
Men da Rachel (Olivia Cooke) får blodkreft, slynges Greg ut av den problemfrie bane. Rachels mor er veninne med Gregs mor, og dermed tvinges de to skolevennene til vennskap mot begges vilje.
En typisk setting for en romantisk «High School»-film, i full frontkollisjon med sorg, sykdom og sosiale fallgruver.
Iderikdom satt i et vakkert system
Me and Earl and the Dying Girl er ikke bare refleksiv, den svømmer i et hav av smart selvbevissthet.
Tydeligst skjer dette med kommentarsporet, hvor Greg som fortellerstemme leker med forventningene våre gjennom å snakke om hva som skal skje og hva som bør skje. Dette suppleres av tekstplakater som navngir filmens kapittel med titler som sier mye om hva vi har i vente.
Det morsomste metagrepet er en rekke korte parodifilmer som Greg og bestevenn Earl har brukt ungdomstiden på å lage. Her er miniversjoner av alt fra Midnight Cowboy (1969) til Rashomon (1950). Framført som nydelige små kortfilmer fulle av humor og kjærlighet til filmklassikerne.
Prisen for «mest meta» går til den lille parodien av dokumentarfilmen My best friend (1999) som handler om det komplekse vennskapet mellom regissør Werner Herzog og hans faste skuespiller Klaus Kinski. En velsmakende smal liten sukkerbit til de referanseglade.
Den gode hjelperen
Musikken til Brian Eno er vakker, stemningsfull og holder oss fengslet i filmens sterkeste scener.
Men et ankepunkt er at lydsporet nesten aldri slipper opp. Som et følelsesstyrende slør ligger soundtracket og holder veldig lenge på stemningene. Flere ganger så lenge at en blir klar over hva musikken prøver å insistere på, og det er unødvendig fremmdegjørende.
Det er lett å irritere seg litt over at dette er en nok en ungdomsfilm som gjør hjelperen til hovedpersonen. Det er den hvite middelklassegutten vi skal identifisere oss med. Han som har det så vondt fordi han kjenner en jente som skal dø.
Til å smykke seg så voldsomt med noen av filmhistoriens ikoniske filmer som regissør Alfonso Gomez-Rejon gjør i denne filmen, så viser han overraskende lite hengivenhet for den kompromissløsheten som kjennetegner de filmene han slenger inn som referanser.
Men, til tross for tungt materiale og mange interne spenninger i stoffet, Gomez-Rejon har ikke prøvd å lage noe annet enn smakfull og sorgmunter feelgood. Dette er underholdning til ettertanke, det går ikke så mye dypere enn det.
Me and Earl and the Dying Girl er ikke en film om hvordan det er å få kreft i skolealder. Det er en film som ganske tradisjonelt handler om selvfølelse og identitet. Og hvordan livets harde realiteter ofte er den ballasten som former et menneske, og som frigjør fra egen usikkerhet. Og her er filmen både frisk og relevant.
Hvis din tekopp inkluderer filmer som Juno (2007), Boyhood (2014), Garden State (2004) og det meste Wes Anderson noen gang har laget, så er det bare å sette av en kinokveld til denne.
«High School»-filmen blir nok ikke mer leken og bittersøt enn Me and Earl and the Dying Girl i høst.
