Det handler om overlevelse når Ubisoft Montreal tar deg med til steinalderen i Far Cry Primal.

Spillverdenen er gigantisk og detaljrikheten enorm. Og i løpet av den forhistoriske spillopplevelsen får du ri på både mammut og sabeltiger.

Spillet kan med andre ord by på noen helt spektakulære spilløyeblikk, men Far Cry Primal mangler imidlertid en god historie og jeg sliter med å engasjere meg i rollefigurene.

Anmeldelse: «Far Cry 4» – Galskap og frie tøyler i Himalaya

På mammutjakt i steinalderen

Året er 10.000 før Kristus, stedet er Sentral-Europa. Du spiller Takkar, som tilhører et stammefolk som kaller seg Wenja. Spillet åpner med et heftig forsøk på å ta ned en mammut, et slikt jaktbytte vil gi Wenja-stammen ressurser å leve av i lang tid.

Men det er ikke bare mennesker som jakter på mammuter, og når wenjajegerne blir angrepet av en svær sabeltiger er det så vidt Takkar kommer fra det med livet i behold – du er den eneste overlevende.

Du finner veien til dalen Oros, der du har hørt at det bor andre wenjaer, men det viser seg at de er spredt for alle vinder. De har blitt fordrevet av kannibalstammen Udam i nord og den flamme-elskende stammen Izila i sør. Nå er det opp til deg å samle Wenja-folket igjen.

Åpen verden, svak historie

Historien som innledes så dramatisk faller raskt i bakgrunnen når spillet kommer ordentlig i gang. Det er ikke en hundre prosent lineær fortelling her, og du kan i stor grad bestemme hvilken rekkefølge du ønsker å gjøre hovedoppdragene.

Disse oppdragene gis av spesielle rollefigurer i spillet, som Takkar rekrutterer til bosettingen sin. Dette er spesialister på ulike felt som er som er verdifulle å ha i landsbyen.

Du har blant annet en sjaman, en sanker, en jeger og en håndverker. Når du rekrutterer en ny spesialist får du blant annet tilgang til et nytt ferdighetstre, og det kommer flere bosettere til landsbyen din. I Oros befinner det seg totalt seks slike spesialister, men det kreves ikke at du rekrutterer alle for å fullføre historien.

Det handler om kampen for å overleve Far Cry primal. (Foto: Ubisoft).
Det handler om kampen for å overleve Far Cry primal. (Foto: Ubisoft).
Ingen flere «Far Cry»-tårn

Oros er svært og i motsetning til de tidligere spillene i serien må du ikke ta over tårn for å åpne nye deler av kartet. Kartet utfolder seg automatisk etter hvert som du utforsker det. Overalt hvor du går møter du på wenjaer i trøbbel, enten det er fra ville dyr eller folk fra de rivaliserende stammene. Hvis du redder dem blir de også en del av bosettingen din.

Du kan også ta over landsbyer befolket av Udam- eller Izila-stammen, og da får du muligheten til å hurtigreise til den nye basen.

Jeg liker å utforske den åpne verdenen og fortape meg i de mange, mange sideoppdragene kartet er pepret med. Likevel synes jeg det er et problem at spillet ikke har en ordentlig handling som driver meg videre.

Det er veldig lett å glemme seg bort i en liten flik av kartet, mens du gjør samme type sideoppdrag igjen og igjen.

Forhistoriske våpen

Det du imidlertid ikke trenger å være redd for er at mangelen på moderne våpen fører til en kjedelig spillopplevelse.

Rifler, maskingevær, granater og flammekastere er byttet ut med mer forhistoriske våpen som klubbe, spyd, og ting du kan kaste, som for eksempel en bikube stappfull av illsinte bier.

Av våpen du vil kjenne igjen fra tidligere har du også bue, som fortsatt er gull når du på avstand skal ta ned fiender i stillhet.

Noe av det beste med Far Cry Primal er at du kan temme ville dyr. Bare se på denne karen (Foto: Ubisoft).
Noe av det beste med Far Cry Primal er at du kan temme ville dyr. Bare se på denne karen (Foto: Ubisoft).
Tem en sabeltanntiger!

Det aller beste med Far Cry Primal er muligheten du har for å temme ville dyr. Ved å slenge ut et stykke lokkemat kan du deretter temme blant annet ulver, pantere, sabeltigere og bjørner.

Dyrene er strålende hjelp når nærkampene blir litt for heftige, men vær forsiktig med hvilke dyr du bruker når. Kattedyr er for eksempel flinkere til å snike enn ulver, og det er kjipt å få en horde av fiender over seg fordi bikkja di ikke klarer å gjemme seg skikkelig.

Samtidig er det dyrene dine som er med på å skape de mest magiske øyeblikkene i Far Cry Primal.

I starten av spillet får du en ugle du kan bruke som speider for å sjekke et område før du angriper. Etter hvert som du oppgraderer uglas ferdigheter kan den kaste bomber ned på fiendene som venter, sende inn dyret du har på bakken til å ta ut en motstander, for deretter å stupe ned og ta knekken på en fiende umiddelbart.

Deretter kan du ta ut de resterende fiendene med bue på avstand, eller løpe inn, ikke «guns blazing», men med klubben eller spydet hevet.

Det var en fryd å utføre slike koordinerte angrep på landsbyer stappfulle av Udam eller Izila.

I løpet av spillet får du også muligheten til å ri på både sabeltiger og mammut, og du skal være vanskelig å underholde for å ikke synes at det er gøy.

Rir på en sabeltiger like a BAWS. (Foto: Ubisoft).
Rir på en sabeltiger like a BAWS. (Foto: Ubisoft).
Vakker spillverden

I tillegg til å være stort er Oros også utrolig vakkert, med en variert natur som består av både jungel, myr, steppelandskap, og fjell.

Det synes at Ubisoft nå har lagt den forrige konsollgenerasjonen bak seg, og jeg lot meg imponere av sivet som duvet i vinden, teksturen i pelsen til de temmede villdyrene mine, solen som bryter gjennom løvverket.

Figuranimasjonene er strålende, og Ubisoft Montreal har faktisk laget et enkelt språk og medfølgende kroppsspråk, som virker svært troverdig for tiden spillet er satt i.

Nå er jeg på ingen måte noen steinalderekspert, men jeg tror på at det kunne ha vært akkurat slik urfolket kunne ha interagert med hverandre.

Far Cry Primal er virkelig vakkert. (Foto: Ubisoft).
Far Cry Primal er virkelig vakkert. (Foto: Ubisoft).
Forglemmelige rollefigurer

Men selv om figuranimasjonene er strålende og detaljrikheten i hvordan de ser ut er stor, så er ingen av figurene spesielt minneverdige. Det er mulig folka i steinalderen var mer opptatt av å overleve enn å ha en interessant personlighet, men dette er en spillverden og mangelen på rollefigurer du virkelig bryr deg om er et problem for hvor engasjert man blir.

Og her kommer vi tilbake til Far Cry Primals hovedproblem, historien. Det er ingen sterk antagonist i spillet som blir en drivende kraft i handlingen.

Udam-stammens høvding Ull kunne ha vært det, men rollefiguren er for lite tilstede og blir for flat til at jeg klarer å bry meg om hans tilintetgjørelse på et personlig plan. Han er kun en fiende som må utslettes for at jeg skal overleve.

Men så er det er jo nettopp det Far Cry Primal handler om – overlevelse. Og hvis du, som meg, er en som elsker å samle ressurser og saumfare spillkartet for alt som finnes av oppdrag, dyr du kan temme, samleobjekter og baser å overta, så har du flere titalls timer med underholdning foran deg med Far Cry Primal.

Spillet er testet på Playstation 4.

Om SPILLET

Far Cry Primal