Se for deg at du er alene i villmarken, fullstendig isolert, den eneste formen for menneskelig kontakt du har er med en stemme over sambandet. Å være skogvokter i en nasjonalpark i Wyoming er ensomme greier.

Når det skjer vanskelige ting i livet reagerer noen med å isolere seg selv fra omverdenen, men hva skjer egentlig med deg når du er fullstendig avskåret fra andre mennesker, mutters alene i den ville naturen? Det er et av spørsmålene utvikleren Campo Santo stiller i sitt første spill.

Campo Santo har fått mye oppmerksomhet for debutspillet sitt, og det er ikke uten grunn. Firewatch er en saktegående fortelling om folk som rømmer fra livet – en annerledes og fascinerende spillopplevelse som utforsker hva ensomhet gjør med deg. Dessverre holder det ikke helt inn til mål fordi historien faller mot slutten.

Anmeldelse: «The Witness» – En spillperle for deg som elsker å knekke hjernenøtter

Mutters alene i skogen

Du spiller Henry, en mann som rømmer til skogs når livet på hjemmefronten blir for vanskelig. Året er 1989, Henry tar jobben som skogvokter for å slippe å ta ansvar for sin demente kone.

Du skal tilbringe sommeren i utsiktstårnet ditt med å speide etter skogbranner. Sjefen din Delilah er den eneste du prater med, men du møter aldri stemmen som gir deg arbeidsoppgaver og skravler med deg om alt og ingenting over sambandet.

Delilah sender deg ut for å stanse ungdommer som sender opp fyrverkeri i den knusktørre skogen, eller ber deg sjekke når det dukker opp en strime med røyk i det fjerne.

Henry ser frem til en rolig sommer med enkle arbeidsoppgaver, men når et par ungdommer forsvinner i skogen, begynner merkelige ting å skje.

Enkel spillmekanikk

Firewatch er et svært saktegående spill, bokstavelig talt. Spillet er en såkalt førstepersons «walking simulator», og den smålubne Henry er ikke spesielt rask, heller ikke når han løper.

Spilmekanikken er ikke avansert. Du kan skifte mellom å løpe og å gå og Henry kan ta frem kart og kompass for å navigere seg gjennom skogen.

Du kan klatre opp og ned fjellvegger visse steder, og etter hvert finner du også et klatretau du kan feste for å rapellere ned bratte skrenter.

Sambandet, med Delilah i den andre enden, er med deg til enhver tid, og du kan rapportere inn det du ser og opplever til henne.

Du må bruke kart og kompass for å finne veien i skgen i Walkie-talkien er allitd med på tur i Firewatch. (Foto: Campo Santo).
Du må bruke kart og kompass for å finne veien i skgen i Walkie-talkien er allitd med på tur i Firewatch. (Foto: Campo Santo).
Troverdige rollefigurer

Det er samtalene mellom Henry og Delilah som gjør Firewatch til en spesiell spillopplevelse. Stemmeskuespillet er strålende, noe som selvfølgelig har ekstra mye å si i et spill der dialogen er det viktigste.

Når du snakker med Delilah har du hele tiden en rekke alternativer for hvordan du vil svare, men valgene du tar har ingen påvirkning for selve handlingen i spillet. Historien i Firewatch er lineær.

Selv om dialogvalgene ikke påvirker historien, så er det med å bygge opp figurene som troverdige mennesker. Det er spennende å bli kjent med både Delilah og Henry, og jeg koste meg med dialogutvekslingene mellom dem.

Intens stemning

Gjennom samtalen skapes også den intense stemningen som gjør at Firewatch blir spennende og til tider nervepirrende. Utover sommeren blir Henry mer og mer paranoid, han er sikker på at det er noe veldig galt på færde i nasjonalparken, noe som kommer til uttrykk i måten han snakker med Delilah på.

Nervøse og noen ganger paniske samtaler mellom ham og Delilah gjør at følelsen smitter over på spilleren. Etter hvert var jeg redd da jeg bevegde meg rundt i skogen som virket så idyllisk i starten av spilllet. Jeg følte meg iaktatt og var sikker på at noen var ute etter meg, noe som var skikkelig guffent når mørket senket seg.

Spillet ser også flott ut, og har en varm fargepalett som forsterkes med heftige solnedganger. Når himmelen står i brann blir det voldsomt og vakkert.

Walkie-talkien er allitd med på tur i Firewatch. (Foto: Campo Santo).
Walkie-talkien er allitd med på tur i Firewatch. (Foto: Campo Santo).
Tam avslutning

Problemet med Firewatch er at Campo Santo i for stor grad leker med mine forventninger om at det skal skje noe skummelt. Mot slutten av spillet rundes imidlertid handlingen av med en tvist som gjør at jeg føler meg snytt.

Det var ikke like ille som barneskolestilene der alt bare var en drøm, men Campo Santo haster i mål med en halvdårlig forklaring på det som har skjedd, og derfor går lufta ut av ballongen i spillets finale.

Til tross for dette var det likevel veldig interessant å spille Firewatch. At spillet fikk meg til å kjenne på følelsen av paranoia, ensomhet og isolasjon underveis,gjør til dels opp for den dårlige slutten.

Avhengig av hvor mye du utforsker spillverdenen tar spillet fra tre til fem timer å komme gjennom, og det er absolutt verdt å bruke en kveld på Campo Santos debutspill. Jeg gleder meg også til å se hva det amerikanske spillstudioet kommer til å klekke ut i tiden fremover.

Hva synes du om «Firewatch»? Si din mening i kommentarfeltet!

Om SPILLET

Firewatch

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.