Filmfestivalen i Cannes (NRK): Woody Allens nye film er en søt, hyggelig og harmløs liten historie om romantiske forviklinger. Det er også en nostalgisk hyllest til 1930-tallets Hollywood, med sine fasjonable filmstjerner og mektige bakmenn.
Allens fortellerstil spriker litt i flere retninger, og gir en usammenhengende helhet med noen sidespor som tar fokuset vekk fra historiens kjerne.
Men Café Society er aldeles nydelig filmet av den gamle mesteren Vittorio Storaro (Apokalypse Nå!, Den siste keiseren, Reds), med skamløs bruk av de sterkeste Technicolor-fargene du kan tenke deg, med kjærlig gjenskapt mote og omgivelser og med sympatiske hovedroller som tar igjen på sjarm det de mangler av dybde.
LES: Jeg vil ikke konkurrere med film, sier Woody Allen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Komplisert kjærlighet
Bobby (Jesse Eisenberg) flytter fra New York til Los Angeles, der han håper å få jobb hos onkelen Phil (Steve Carell), som er sjefen for et agentbyrå for filmstjernene.
Der introduseres han for sekretæren Vonnie (Kristen Stewart), som viser ham rundt i byen.
De tilbringer stadig mer tid sammen, og Bobby forelsker seg, men det skal vise seg å ligge skjær i sjøen som vil gjøre kjærlighetslivet komplisert.
LES: Cannes er en festival for gamle menn
Woody Allen selv har fortellerstemme i deler av filmen, og setter tonen for sekvensene han innleder. Café Society har en rolig og avbalansert atmosfære, som gir figurene tid til å puste mellom hendelsene.
Det er også en passende arena for Allens sedvanlige lune humor, som er veldig preget av hans jødiske oppvekst i New York.
Man ler kanskje ikke himmelhøyt av vitsene og de pussige situasjonene i denne filmen, men det humres støtt og stadig.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
God smak og fortellerevne
Jesse Eisenberg og Kristen Stewart er en god match i hovedrollene. Man føler båndene som knytter dem sammen, og vennskapet som etter hvert glir over i kjærlighet skildres i flere vakre scener der Woody Allen utviser god smak og fortellerevne.
Senere i filmen er det mange andre figurer som introduseres og tar fokuset i større eller mindre grad, og det er litt synd at ikke Bobby og Vonnie vies mer oppmerksomhet.
Ikke alle bifigurene virker like interessante eller nødvendige, som noen av Bobbys søsken og detaljer fra deres liv.
LES: Anmeldelsen av Marnie – min hemmelige venninne
Café Society er en fin film for Woody Allen-fans. Formessig ligner den mye på ting han har gjort bedre før. Det er ikke ofte Allen overrasker med nye sprell, han holder seg til det han kan, som kanskje er det som gjør ham i stand til å levere én ny film hvert eneste år.
Kanskje er dette det beste man kan forvente fra en snart 81 år gammel manusforfatter og regissør. En ny hærskare av tilhengere får han nok ikke med denne filmen, men Café Society holder en kvalitet som er godt over middels!
(Filmen vises utenfor konkurransen på Filmfestivalen i Cannes. Norsk premieredato blir i oktober.)
