Kollektivet forteller om en enklere tid der ikke alt var like enkelt som man kanskje husker det.
Regissør Thomas Vinterberg mimrer tilbake til 1970-tallet i en hyggelig film om frigjorte idealer, solidaritet og toleranse som får problemer i møte med virkeligheten.
Den blekner mot Vinterbergs beste filmer, Festen og Jakten, og føles litt anstrengt i sine argeste øyeblikk, men ensemblet spiller godt i en avmålt tidskoloritt som ikke overdriver slengbuksebruken eller annen 70-talls-estetikk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sliter med fri kjærlighet
Professoren Erik (Ulrich Thomsen) arver et stort hus og flytter inn sammen med kona og nyhetsankeret Anna (Trine Dyrholm) og datteren Freja (Martha Sofie Wallstrøm Hansen).
De bestemmer seg for å invitere flere venner til å bo sammen i et kollektiv. Erik innleder et forhold med den yngre studenten Emma (Helene Reingaard Neumann) og både Anna og kollektivet ser i utgangspunktet ut til å tolerere det som helt naturlig.
Men idyllen slår gradvis sprekker og ekteskapet mellom Erik og Anna sliter etter hvert med den frie kjærligheten.
LES: Anmeldelsen av Now You See Me 2
Det er vanskelig å vite hvor nært virkeligheten denne historien ligger, men sett med 2016-øyne, virker figurenes 1970-talls-mentalitet farlig naiv.
Hvordan kunne de tro at dette skulle kunne fungere? Det gjør det heller ikke, noe filmen viser effektivt utover i handlingsforløpet.
Frigjorthetens forbannelse blir tindrende klar. Menneskers følelsesliv er ikke egnet for fri kjærlighet, endeløs solidaritet og ubegrenset toleranse.
Kollektivet maler et pent bilde av kollektivets begynnelse, men river ned illusjonen gjennom små drypp som bygger opp mot klimakset.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Truet av idealene
Vi introduseres for et knippe ulike figurer som hver og en har sine særegne trekk, godt skildret av dyktige skuespillere.
Trine Dyrholm har filmens klart mest utfordrende rolle. Anna er et kjent tv-fjes som er på vei mot å bli gammel, og får plutselig konkurranse av en kvinne som fremstår som en 30 år yngre utgave av seg selv.
Hun er nå truet av idealer hun selv har vært med på å omfavne. Dyrholm spiller med innlevelse i en avmålt rolle som holder mye inne før det bryter ut.
LES: Anmeldelsen av Alt det vakre
Foruten de som allerede er nevnt, står også blant andre Fares Fares, Julie Agnete Vang og Lars Ranthe på rollelista.
De spiller godt, selv om ikke alle får like mye å gjøre. Blant annet hadde jeg gjerne sett mer av Fares Fares i rollen som den stadig pengelense og gråtende Allon.
Kollektivet kunne også med fordel ha moret og engasjert mer, slik som Lukas Moodysons fantastiske 70-talls-flashback Tilsammans, men Thomas Vinterbergs film er uansett en ambivalent nostalgitripp som det er verdt å oppleve.
