Orange Is the New Black spiser timer som drops i sin fjerde sesong. Serien er perfekt for binging (maratontitting), og det skyldes en helt utsøkt balanse.
Tonen skifter uanstrengt mellom sort humor og velskrevet dramatikk, og de parallelle historiene veksler sømløst på å drive handlingen framover.
Men det store kunststykket er at OITNB nå er like mye karakterdrevet som plottdrevet. De store og små spenningshistoriene fenger fortsatt – det står mye på spill i en trykkoker som Litchfield.
Og når serieskaper Jenji Kohan skrur ned intensiteten i de rødglødende handlingstrådene, så er jeg så investert i rollefigurene, at det er helt topp underholdning å følge deres hverdagsgleder og sorger.
ANMELDELSE: OITNB S03 – Fremdeles fengslende godt selskap
Alle jager penger
Det er kampen om gryn og ressurser som preger den første halvdel av sesong 4.
For å si det med synopsisstemme: En dobling av antall fanger tilspisser kampen om makt og velstand. En lukrativ truseforretning tiltrekker seg utfordrere. Og en ny kjendisfange gir nye inntjeningsmuligheter for de kreative.
På utsiden er fengselets profittmargin det store temaet. Og serien er god til å vise fram hvordan fortjeningsstyrt fengselsdrift påvirker både innsatte og ansatte. Rekrutteringen av statsstøttede militærveteraner som fengselsvakter er med på å sette en mørkere tone på denne sesongen. Vi er tilbake til der vi var i sesong 2, hvor fengselets farer og harde virkelighet setter sitt preg på alle.
LES: – Piper Chapman er ikkje den same som Piper Kerman
Jeg liker den utviklingen. Det gir umiddelbar spenning fra første episode og hjelper på seriens troverdighet. Det gir også flere intense handlingstråder hvor mye står på spill, og det er herlig forvirrende å velge side.
Humøret er likevel aldri langt unna. Og med noen småkleine unntak treffer komikken godt som krydder på sesongens mer alvorlige klangbunn.
ANMELDELSE: OITNB S02 – Mørkere og morsom fengselsblues
Artig å henge med gjengen
Vi er nå helt forbi at dette er en serie om Piper Chapman (Taylor Schilling). Første sesongs hovedperson er blitt en av de mange rollefigurene vi følger med jevne blikk.
Det er bra, for Pipers perspektiv blir for kjedelig i lengden. Og det er nettopp gjennom sitt store og sterke rollegalleri at OITNB hekter oss på kroken. Dette er knallgodt selskap, dette er folk vi vil henge med.
Vi har alle våre favoritter og for meg er det svært gledelig at uheldige og munnrappe Nicky Nichols (Natasha Lyonne) dukker opp igjen, og at Suzanne ‘Crazy Eyes’ Warren (Uzo Aduba) fortsetter sin poengterte galskap. Det er også et par personer jeg personlig begynner å gå litt lei. Pipers selvrettferdige vesen beveger seg stadig høyere på den listen.
Behandlingen av transpersonen Sophia Burset (Laverne Cox) er igjen noe av det vondeste serieskaper Jenji Kohan er med sine karakterer. Men i det vonde ligger seriens nerve. For til tross for sin brede publikumsappell og alt sitt lune underholdningsfokus, så viker ikke OITNB unna reelle problem.
Og måten serien klarer å fange opp spekteret av troverdige utfordringer for innsatte i et amerikansk kvinnefengsel, gjør at humoren treffer bedre og dramatikken treffer sårere.
ANMELDELSE: Bloodline S02 – En lang og seig epilog
Av de nye bekjentskapene er spesielt fangevokter Desi Piscatella (Brad William Henke) et herlig tilskudd av egenrådig energi. Seriens allerede dialogsterke rollegalleri utvides også med kjendiskokken Judy King (Blair Brown), som får det til å koke blant fengselets eldre garde.
Det er også gledelig å se at serien fortsetter å eksperimentere litt med formen. Tilbakeblikkene fortsetter å brukes som dramaturgisk drivstoff til rollefigurenes nåværende problem. Og i en sekvens utfordres seriens enkameraproduksjon ved at samme situasjon overlapper fra to ulike synsvinkler. Dette blir et effektivt fortellergrep, og en lekenhet som jeg gjerne ser mer av.
En fråtseperle
Da jeg var ferdig med de seks episodene som ble sendt ut for anmeldelse, var jeg et eneste stort «NEEEEEI».
Dette er en serie som virkelig har truffet med helgebinge-oppskriften, og det å måtte legge bort OITNB halvveis i en sesong har nå samme vanskelighetsgrad som «spis kun halve chipsposen» for meg.
Etter et par middels sesonger med House of Cards har Orange Is the New Black tatt over plassen som den soleklart beste fråtseserien til bingegiganten Netflix.
Så hvis du er fan, er det bare å riste sofaputene og gjør klar for et realt seriemaraton.
Orange Is the New Black er på 13 episoder og har premiere på Netflix 17. juni.
