Gilberts grusomme hevn er slett ikke så grusom. Og da tenker jeg ikke på filmens kvalitet, men den faktiske hevnen som blir satt ut i live i historien.
Etter en og en halv time med oppbygging, er payoffen skuffende kort og svak. Dette er en ren og pen barnefilm, men med en litt slapp historie som i blant tipper over i det kjedsommelige.
Den har riktignok Gisken Armand i en herlig slem rolle, men denne barnefilmen blir likevel for tam. Det er for lite futt og energi i Gilberts grusomme hevn.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Har ekstrem eggallergi
Filmen er basert på boka av Eggg av Stein Erik Lunde. Gilbert (Simon Hobbel Rosendahl) har ekstrem eggallergi, og tør ikke si det til noen.
Når han flytter til et nytt sted, går han langt for å holde eggallergien hemmelig for sine nye potensielle venner.
Når foreldrene må på jobbreise til Spania, vil Gilbert heller bli hjemme for å dra i en bursdag til nabojenta Line (Hannah Dybvand).
Derfor kommer tante Doris (Gisken Armand) på besøk for å være barnevakt, noe som skal vise seg å være en dårlig løsning for Gilbert.
Anmeldelse: Kongens nei er en god historieleksjon som ikke føles som en
Eggallergi er virkelig nok, men Gilberts komplekser og hemmelighold er det litt vanskelig å tro på.
Problemstillingen fremstår en smule konstruert og unødvendig, selv om filmens innledning forklarer det med at Gilbert har fått spyskrekk.
Tante Doris som barnevakt strekker også troverdigheten en smule. Visste virkelige ikke faren (Egil Hegerberg) at hans egen søster var en ondskapsfull psykopat før han etterlot Gilbert i hennes vold?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Barna burde vært instruert bedre
Heldigvis spiller Gisken Armand godt som den urovekkende tanta som åpenbart er mentalt ustabil. Her burde Armand fått lov til å synke enda dypere ned i galskapen, selv om det da kanskje hadde blitt for skummelt for de minste.
Barna i filmen er flinke og søte, men burde vært instruert bedre. De virker ikke spesielt tilpass foran kamera. I tillegg blir Gilberts fortellerstemme stivt opplest, der han deler tanker og betraktninger som åpenbart er skrevet av en voksen.
Dette kommuniserer heller dårlig til publikum. Filmen hadde vært bedre om hele stemmen ble kuttet, og historien tydeliggjort med andre grep. Show, don’t tell!
Anmeldelse: Hands of Stone er best når det bokses
Gilberts grusomme hevn er for så vidt kompetent skrudd sammen av regissør Hanne Larsen og hennes stab, men fortellerteknikken, kameraføringen og klippingen kan likevel sies å være en anelse for tradisjonell og forsiktig.
Mye av humoren er basert på fising og raping som fort blir repeterende. Og tittelens hevn er ikke rare greiene.
Jeg ser for all del ikke bort fra at unge kinogjengere kan komme til å more seg over dette, men foreldre kommer nok til å ha et kinobesøk litt under pari.
