Oliver Stone har aldri gått av veien for å signalisere sine meninger i filmene han har regissert, ei heller i Snowden.
De fleste bør kjenne utfallet og konsekvensene av varsleren Edward Snowdens handlinger, men denne filmen forteller den ganske interessante forhistorien til dem.
Det er et godt fortalt drama som viser Stones versjon av CIAs indre liv, der det foregår ting som kan påvirke hver og en av oss.
Snowden er på langt nær blant Oliver Stones argeste og mest kontroversielle filmer, men gir oss et utfyllende bilde av mannen bak en av 2010-tallets mest avslørende nyhetssaker.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Oppdager ulovlig overvåkning
Filmen starter med det vi vet. Hvordan Edward Snowden (Joseph Gordon-Levitt) møter The Guardian-journalistene Glenn Greenwald (Zachary Quinto) og Ewen MacAskill (Tom Wilkinson) på et hotellrom i Hong Kong i 2013 for å overlevere hemmeligstemplet informasjon om CIA og NSAs overvåkningsmetoder.
Denne delen er allerede godt fortalt i dokumentaren Citizenfour av Laura Poitras, som også var tilstede og blir spilt av Melissa Leo i filmen.
Historien går så tilbake i tid og skildrer Snowdens vei opp i CIA-systemet som ung, talentfull hacker, som etter hvert får en følelse av at det han blir satt til å gjøre er ulovlig og umoralsk.
Anmeldelse: Don’t Breathe er en tøff thriller som ikke slipper taket
Joseph Gordon-Levitt spiller godt i en rolle der behersket underspill er viktig. Han matcher godt det mediebildet vi kjenner av Edward Snowden, samtidig som hans motiver og idealisme forklares på en forståelig og troverdig måte.
Vi får også skildret samlivet med kjæresten Lindsay (Shailene Woodley), og hvordan forholdet tæres av den stadige flyttingen og hemmeligholdet rundt Snowdens arbeid.
Jeg må innrømme at akkurat den delen av historien interesserer meg mindre, selv om jeg forstår at dette må til for å forklare hva som står på spill personlig for Snowden når han velger å bli varsler og gå i dekning.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gjør kjedelige hendelse spennende
Snowden gir et bilde av hvordan overvåkningen foregår, og hvordan CIA og NSA rettferdiggjør den. Det er kanskje ikke sjokkerende, for mye er kjent fra før, men likevel interessant å se hvordan Stones figurer tenker.
Av og til blir det overtydelig at omstendigheter og sammenhenger forenkles, samtidig som noen av figurene skildres i en overdrevent karikert form.
Spesielt gjelder dette Snowdens CIA-mentor Corbin O’Brian (Rhys Ifans), en mørk og slu figur utstyrt med hatt, som om han kom rett ut fra en gammel spionfilm. Ifans har tydeligvis fått beskjed om å bruke Bond-skurker som inspirasjon, men det skurrer i denne filmen.
Det gjør også Nicolas Cage, som er hentet inn for å skape litt rock’n roll og kul stemning med sitt sedvanlige overspill som degradert CIA-rådgiver, men det virker også feil.
Anmeldelse: Absolutely Fabulous: The Movie er tam, kjedelig og unødvendig
Dette er altså Oliver Stones versjon av Edward Snowdens år som hacker og varsler. Som alltid skal man ta hans historier med en klype salt. Dette er en salig miks av fakta og fiksjon, men det er absolutt interessant og foruroligende.
Han faller for fristelsen til å smøre litt for tykt på med strykere, store følelser og vakre solnedganger i en historie som kanskje burde hatt en mer realistisk tilnærming til stoffet.
Men Oliver Stone er fremdeles en god forteller. Han gjør hendelser som helt sikkert var ganske kjedelige, oppriktig spennende.
Snowden er en film som, til tross for sine dramaturgiske friheter, gir ny innsikt i – og forståelse av – hovedpersonens motiver og handlinger.
