The Girl with All the Gifts er et forfriskende godt zombiedrama. Filmen, som er basert på Mike Careys bok med samme navn, har noen suverent utviklede rollefigurer, og serverer en smart og stemningsfull vri på et postapokalyptisk samfunn hvor en hjernesopp truer menneskeheten.
Spillefilmdebutant Sennia Nanua imponerer stort i hovedrollen som den unge Melanie. Nanua har en umiddelbar tilstedeværelse som gjør henne til filmens naturlige midtpunkt, og hun treffer rollefigurens tone i både dialog og væremåte.
Melanie bærer også filmens tankegods og vri på zombieforklaringen på en finstemt og fengslende måte, som er akkurat passe ubehagelig når det trengs.
Dessverre holdes ikke filmens nerve hele veien ut for meg, da historiens gripende stemning punkteres i et unødvendig jålete formgrep på slutten.
ANMELDELSE: Don’t Breathe – Brutal film som ikke slipper taket
En real soppokalypse
En sopp som angriper hjernen har smittet storparten av jordens befolkning og gjort de til hjernedøde og kjøttspisende zombier – såkalte «hungries».
Fremtiden ser mørk ut for de få gjenlevende menneskene, men forskeren Caroline Caldwell (Glenn Close) nærmer seg en kur. Og med hjelp fra den helt unike jenta Melanie (Sennia Nanua), håper hun å stoppe sykdommen.
Filmens vitenskapelige forklaring bak zombietilstanden gir spennende drivkraft til å utforske hvordan naturens nådeløse evolusjon vil kunne fortsette å utvikle hva slags påvirkning soppen kan få på de som er infisert.
Her klarer The Girl with All the Gifts å knytte sin hovedperson og sine vitenskapelige teorier sammen på en fortreffelig måte som virkelig plasserer filmens tankegods rett i fortellingens sentralnervesystem.
Filosofiske betraktninger om omtanke, overlevelsestrang og menneskets rett til å ikke være siste trinn på evolusjonsstigen flettes naturlig inn etter hvert som maktbalansen iblant våre hovedpersoner endrer seg.
ANMELDELSE: Absolutely Fabulous: The Movie – Siste champagnedråpe er drukket
Enkelte scener på «zombiepilot»
Flere av kulissene som rammer inn denne historien er uhyggelig godt komponert, og er med å gi innsikt i den frykten som har rammet menneskene i møte med den truende sykdommen.
Men etterhvert som filmen beveger seg ut i åpent zombielandskap, tyr regissør Colm McCarthy til noen lettvinte visuelle løsninger.
Dette er ikke en film som er spesielt blodig eller skremmende, så når den likevel benytter seg av typiske zombiesjangergrep, gir det liten effekt.
De soppinfiserte kjøttspiserne er generiske i både utseende og oppførsel, og jeg opplever også scenene hvor menneskene speider etter zombier som rene transportetapper. Alt er helt ok laget, men gir på ingen måte filmen særpreg, og minner mest om en hvilken som helst episode fra tidlige sesonger av The Walking Dead.
Det er i tett selskap med karakterene at denne filmen er glimrende. Dette er velspilte og visuelt forseggjorte dramasekvenser hvor filmens vanskelige spørsmål får vokse og feste seg. Det skjer gjennom smarte dialoger og situasjoner hvor forutinntatte holdninger utvikler seg til respekt og vennskap.
Det er her Colm McCarthy treffer så godt med stemning og rollegalleri, og historiens egenart virkelig får skinne.
